henrikibergen

10.. De har de eneste setene som er smalere og står tettere enn de ombord i et Ryanair fly.

Det er ti grunner til at ekte Brann-supportere går en knallhard uke i møte:

Publikumsmessig opplevde Løv-Ham sesongens høydepunkt i går med 2100 på tribunen. 

Treffer du Branns sportsdierektør Roald Bruun-Hanssen, i kirken i dag, er det en god grunn til det.

Steinar Nilsens start i Bergen lover ikke godt for de av oss som bryr oss om hvordan det går med sportsklubben Brann.

Steinar Nilsen - den nye Brann-treneren - vil gjerne markere seg fra første stund og vil ha Erlend Hanstveit til å si fra om han skal spille i Brann eller ikke. Og han må si det fort.

I dessertlandet Norge er det en sjelden laber stemning idet vi går inn i 2009.

Valget av Steinar Nilsen som ny hovedtrener i Brann er ikke egnet til å overraske noen. Roald Bruun-Hanssen har heller ikke for vane å gå utenom den slagne landevei. Valget av Nilsen er uangripelig, det er forståelig og det kan for alt vi vet være et godt valg.

Det er ingenting som irriterer USA-haterne mer enn det som skjer i kveld. Det amerikanske valget finnes det nemlig ikke ett eneste argument mot. Det  står som en bauta over den demokratiske tanken på en måte som Norge og andre besserwisserland bare kan drømme om.

Ikke har han greie på fotball. Hans scoringsrekker i alle klubber han har spilt for må ha vært nærmest heldige sammentreff . Ikke har han taktiske evner. Hans triumfer som omfatter de medaljer og pokaler en kan vinne i norsk fotball, har i det alt vesentlige skyldtes andre. Mener kritikerne.

Søndag kommer årets seriemestre Stabæk til Brann Stadion for å sole seg i sin egen gullglans og det gjør de på den regjerende mesters gress og foran den regjerende mesters supportere.
Det er ydmykende, det er in your face og det er jevngodt med å gni fjeset i hundebæsj.
Og det er herlig. For Stabæk.
For Brann er det det nest verste som kan skje. Det verste er selvsagt om Brann blir spilt ut i egen lekegrind og moset grundig, med tre-fire mål.
Forskjellen fra tidligere i år er at denne gangen har ikke gamlehjemmet som går under navnet Branns elleve utvalgte, noe sted å gjemme seg om de nok en gang dummer seg ut. Nå har de ikke Mons Ivar Mjeldes brede skuldre og rygg å klynke bak. Nå må de selv face musikken.
Riktignok er Mjelde fortsatt treneren, men det er i gavnet og i mangel av noe nytt. Han er lojal nok, og fikk betalt godt nok til at han sitter de tre kampene også, men hans tanker vil ikke være der. Han har ikke mer å si til denne gjengen spillere. De valgte å gi beskjed om at de ikke hadde tillit til ham og da må de ta ansvar selv.
Ansvar er ekkelt.
Ansvar må du ha guts for å tåle. Ansvar er å sette straffesparkene inn i Coruna i stedet for å trille dem inn til keeper.
Ansvar er å lykkes dersom du velger å spille anderledes enn treneren har befalt før kamp. Ansvar er å la være å slippe inn åtte mål i Molde. Ansvar er å ikke dumme seg ut foran 17 000 ivrige tilhengere. (Molde og Aalesund)
Stabæk er et lag som har kvaliteter nok til å latterliggjøre et Brann-lag som ikke orker, ikke tackler, ikke treffer mål. 
De tre siste kampene mot Stabæk, Tromsø og Enga sier lite om Mjelde som trener, bortsett fra hans evne til å påvirke de sportslig ansvarlige i deres innkjøpspolitikk. Han  har like mye av skylden som Roald Bruun-Hanssen for hvilke spillere han har til rådighet, med unntak av rotet rundt Helstad/Ighalo. De siste tre kampene  sier mest om det Brann skal bygge videre på, eller eventuelt det de ikke skal bygge videre på, det som så langt i Brann-karrieren har sett ut som sosialklienter på trygd. Altfor god trygd.
De tre neste kampene vil fortelle om folk som Eirik Bakke, Azar Karadas, Hassan El -Fakiri, Gylfi Einarsson og Njogu Demba-Nyrén er noe å dra inn i 2009 med. 

Noen later til å tro at den profilerte Ap-politikeren Saera Khan måtte gi seg med politikken fordi hun antagelig trodde på og så definitivt søkte, spåkoners råd.

Mons Ivar Mjelde tok sin lue og boblejakke med seg i går og trakk seg tilbake til hjemmets lune ro på Osterøy. Det kan han gjøre i trygg forvisning om at han nå ikke bare står som en bauta som spilleren Mons Ivar Mjelde på Stadion, men også som den treneren som bragte Brann inn i den desiderte Norgestoppen stabilt over flere år. På Brann Stadion er det kun Oddvar Hansen som er i nærheten av å ha oppnådd den slags resultater. I ettertid er det lett å se at Mons Ivar Mjelde burde gjort som Oddvar Hansen og gitt seg etter at seriemesterskapet var sikret, som han gjorde det i 1963.

Det er krise i Brann, hevdes det av folk som ikke er i nærheten av laget.

I ti år lærte læreren Nils Arne Eggen og Rosenborg Norge en lekse om hvordan norske lag skulle opptre i Europa for å kunne slåss med de store. En annen lærer, Branns Mons Ivar Mjelde, har tydeligvis vært gjennom et eller annet kunnskapsløft og velger sin egen metode.  Og med den gikk Brann til bunns så det sang til tross for et perfekt utgangspunkt og en kamputvikling en kunne vært villig til å ofre en arm eller fot for.

Det finnes de som er optimister og tror at Brann vil klare brasene mot Deportivo La Coruna i kveld. Siden jeg er en av dem (Se innlegget under " Nå gjelder det å tro") er det på sin plass å peke på realitetene i dette.
For UEFA cupen sin del begynner den først som David Moyes (Everton) pekte på i fjor, når de gode lagene står igjen. Normalt er det etter gruppespillet, men en og annen askeladd kan klare seg så langt og blir kanonføde i kvartfinalen slik Brann ble det i fjor mot Everton.
Mons Ivar Mjelde sa på pressekonferansen her i A Coruna (som er byens egentlige navn) at det er sensasjonelt om Brann to år på rad skulle komme til gruppespillet.
Det viser at han har det rette perspektivet.
I vår hjemlige cups innledende runder fikk Brann Valdres som motstander. Det ble en stor dag for vennegjengen derfra. Det kom seks tusen mennesker for å se dem spille, minst tusen fra egen hjembygd, og de hadde drømmen inntakt helt til Brann scoret det første målet. Men sjansen for Valdres var mye større enn den er for Brann i UEFA cupen for her har en to kamper - borte og hjemme - for å forsikre seg om at de gode lagene alltid skal kunne hente seg inn igjen om de går på en blemme.
UEFA-cupen er laget for at de beste lagene skal stå igjen. Dommeravgjørelsene mot dårlige lag er det ingen i UEFA som hever et øyebryn over. For husk: Det ville være en skandale for UEFA om lag som Brann og Honka og andre kommer seg gjennom rundene og ender opp i finalen. Hvor mange vil se en slik kamp?
Til syvende og sist handler det om penger og om hvilken liga du spiller i. Å bygge seg respekt i en slik sammenheng er vanskelig. Rosenborg var i mesterligaen ti år på rad, likevel rynket Bäckenbauer på nesen hver gang han hørte navnet.
Ta Shakhtar Donetsk, ser du dem spille mot Barcelona eller Real Madrid mot Chelsea, hvis du kan velge? Til tross for at Shakhtar Donetsk er kanskje det tredje rikeste laget i Europa i øyeblikket med storspillere i alle ledd og til tross for at de kjøper 16 åringer som går hjemme i Brasil i flere år ennå, for det som tilsvarer Branns samlede årsbudsjett.
For at nordiske lag skal få respekt i denne sammenhengen - som Malmø og IFK klarte det den gang - må det mer penger til og det kan de kun få ved å spille i en tøffere liga enn Tippeligaen. Penger er viktig, men det holder heller ikke å matche mot Aalesund og Sogndal som de kan risikere neste år om de skal stå rustet til å møte lag som Deportivo La Coruna på noenlunde likefot.
En nordisk Liga som betyr noe på vintertid vil være et langt steg i riktig retning, men da må forsøket være helhjertet. Royal League har vist hvordan det ikke skal gjøres.
Matching ukentlig mot Brøndby, FCK og de beste svenskene sammen med gode utgaver av Rosenborg, Vålerenga, Brann og Viking er nok veien å gå.
Men i kveld legger vi disse dystre tankene bak oss. I kveld lever vi drømmen til fulle. I dag lar vi oss ikke knekke verken av omstendighetene eller krisen på børsen. I kveld er vi alle på den der bussen fra Valdres og håper at underet skal skje to år på rad.
Det ville i Brann-sammenheng - akkurat som Mons Ivar Mjelde sa i går - være sensasjonelt.

Til tider måtte jeg gni meg i øynene for jeg trodde ikke det jeg så, søndag kveld, under Branns kamp mot Lyn.
Var dette det laget flere eksperter mente sto i fare for å rykke ned. Var det dette laget bergenske aviser brukte sine førstesider på for mindre enn en måned siden, der de forlangte at nå må denne udugelig treneren skjønne at han er ubrukelig og gå fra jobben.
Til slutt måtte jeg klamre meg til en siste forklaring; det er ikke Brann som er så god, det er Lyn som er dårlig. All den økonomiske motgangen, Henning Bergs sorti, laget i limbo, alt dette har ført til at Oslos pinligste fotballag endelig er gått i oppløsning.
Denne forklaringen holdt i akkurat ett kvarter, da så jeg kampen mellom Rosenborg og Aalesund.
Forskjellen var formidabel. I Branns favør.
Der Rosenborg famlet og sendte upressede feilpasninger var Brann sikre i det de foretok seg og de gjorde det med stort tempo i beina. To mål som begge vil prege kavalkadene etter Tippeligaen 2008 ødelegger heller ikke helhetsinnstrykket.
Ut fra det som skjedde i helgen er jeg mer bekymret for Rosenborgs sjanser til avansement hjemme mot Brøndby enn jeg er for Branns muligheter mot Deportivo i Spania. Men hjemme på Lerkendal er en ting, borte på et "ubrukelig kunstgress" er noe annet, i følge geniforklarte Erik Hamrén.
Men øynene som ser lyver ikke. Brann har hatt en formidabel stigning i programmmet etter de fatale kampene mot Aalesund hjemme og Molde i cupen borte. Etter det har Brann bare spilt to dårlige kamper og begge var på kunstgress, mot Strømsgodset og Bodø-Glimt (0-2 og 1-3).  Brann har også tapt for FFK i plankebyen, men det var ingen dårlig kamp.  Brann har plukket opp restene etter Helstad-salget og sjokktapene og kan komme til å stå fram som høstens lag. Spesielt hvis de klarer den bortimot umulige oppgaven å stå i mot Deportiva La Coruna på deres hjemmebane og havner i gruppespillet i UEFA-cupen igjen. Og hvis de fortsetter å holde  Demba-Nyrén borte fra oppstillingen.
Her har Rosenborg noe å skryte av. Didier Konan Ya. Ivorianeren. Hadde han vært i Brann i stedet for i RBK hadde Brann spilt i mesterligaen i dag i stedet for i UEFA-cupen.
Større er ikke forskjellen. 
Nå er tiden inne for alle som har sett lyset - det lyset de så mot Deportivo og det lyset de så igjen på søndag og forsåvidt mot Viking og Lillestrøm, å tro. Nå er det egentlig bare for samtlige involverte å tro på det de ser. Dette laget kan spille fotball og de kan klare den umulige oppgaven de har foran seg.
UEFA cupen - here we come - again.
Have faith.
  

I motsetning til Deportiva La Coruna tok Lillestrøm Brann alvorlig.

Nå skal ikke jeg være den som prøver å bremse festen ved å sette bare Munkholm på bordet, men jeg beklager; Dette holder ikke.

I kveld spiller Brann sin såkalte jubileumskamp. Storlaget Deportivio La Coruna står på den andre banehalvdelen og det handler om avansement til gruppespillet i UEFA-cupen.

Etter kampen mot Viking som kun endte 1-1 etter sjansestatistikk 8-3 til Brann, kan Brann likevel friskmeldes.

I dag blir det tungt å være bergenser.
Jeg har ingen tro på at Brann kommer seg levende fra Stade Velodrome i Marseille.
For meg er Mjeldes menn fangene som blir slept av gårde og kastet til løvene. De prøver å holde motet oppe og noen har tatt med en sprettert eller en stokk, men noen reell kamp vil vi aldri oppleve. Til det er løvene for overlegne.
Det beste vi kan håpe på er at løvene er mette og kun forsyner seg siden byttet nå en gang ligger der. Skulle vi oppleve virkelig sult fra deres side, kan det komme til å ligge beinrester og hårtufser igjen.
Da blir 1-6 mot Everton bare barnematen.
Det var ikke slik Brann skulle feire sitt store øyeblikk, en mulighet til å virkelig spise kirsebær med de store.
Det kan bli lenge til neste gang den samme sjansen dukker opp. Det kan skje neste gang Brann blir seriemester og det blir det neste store målet å se fram mot nå. I en slik setting er antagelig verken Mons Ivar Mjelde, Roald Bruun-Hanssen eller noen av de andre på Stadion fortsatt med. Dette var deres mulighet, dette var deres tid.
Før neste storhetsperiode blir klubben profesjonalisert og kynismen satt i høysetet.
Manøvreringene på spillermarkedet i år har vel vist med all mulig tydelighet hva det er vanskeligst å få fatt i; en ny Martin Andresen eller en ny Mons Ivar Mjelde.
Brann hadde et mannskap i fjor det burde vært mulig å bygge videre på med mål å  bli enda bedre. Hadde det skjedd, ville kvelden i kveld kunne blitt en fest, sesongen i år blitt en fortsettelse av fjoråret. I stedet har treet råtnet på rot.
Som alltid handler det om å være i forkant, ikke på etterskudd. I Brann kom seriemesterskapet i fjor som en overraskelse, virker det som. Som et endelig mål som trigget tilfredshet, ikke som et delmål på veien mot noe stort. Derfor frykter vi kvelden i kveld.
Men så er det dette at det finnes steder som heter Åtvidaberg. Og Kaunas som slo ut Glasgow Rangers. Det skjer i hver eneste runde.
Men det skjer ikke i Marseille i kveld.

Ropene som runger rundt i Bergen om Mons Ivar Mjeldes avgang minner meg om Wesensteens legendariske "Vårt Parti" med Levi Fragell eller for den saks skyld om Fremskrittspartiets spede ungdom.
Jeg er litt usikker på hvor tilbakestående du må være for å tro at Branns problemer løser seg ved å sparke Mons Ivar Mjelde.
Det er ingen tvil om at Branns problemer på banen er store, men det er min mening at de har større problemer rundt banen. Et par eksempler, og vi starter med det mest iøyenfallende:
Brann har solgt eller unnlatt å forlenge med de som kunne gjort dette til et fortsatt storlag og kjøpt erstatninger som har vist seg å svekke de resterende spillerne heller enn å styrke dem.
Selvsagt er Mjelde med på dette, men det er ikke han som er ansvarlig for å speide eller skaffe spillere til Brann.
Det er sportslig leder, Roald Bruun-Hanssen sin jobb.
Det er videre Bjørn Dahl sin jobb å ansette sportslig leder og foreløpig ser det ut som om ansettelsen av Roald Bruun-Hanssen var en gigantbrøler i forhold til noe av det som har skjedd på banen, inkludert den tafatte 1. omgangen mot Rosenborg og kjøpet av Demba-Nyrén. Jeg har ikke hørt noen som har krevd Bjørn Dahl sitt hode på et fat eller Roald Bruun-Hanssen sitt for den saks skyld.
Den som kunne sagt noe om Bjørn Dahls innsats er Magne Revheim som er styreformann i Brann. Men har er tydeligvis fornøyd med disse tingenes tilstand:
1. At Brann i sin egen 100 års sesong sjelden har vært mindre omtalt eller populær i egen by
2. At det ble arrangert mesterligakvalik uten at noen andre enn den harde kjerne visste at det foregikk. Hvor mange ansatte må det være på Stadion for å skjønne at Brann ikke selger seg selv.
3. At jubelsesongen 2007 ble en diger sovepute der de forskjellige snoozer videre og skylder på Mons Ivar Mjelde.
4. At et historisk øyeblikk er skuslet vekk uten at noen stiller spørsmål ved det eller finner andre løsninger på det enn å sparke treneren.
Brann lever fortsatt i troen på at målsettingen om å være blant de tre beste lagene i Norge er mulig å innfri selv om spillere som Thorstein Helstad og Martin Andresen er erstattet med Armann Bjørnsson og Trond Fredrik Ludvigsen i lagoppstillingen.
At resten av laget ser ut som om de kollektivt er ute av form er kanskje ikke så rart. De spiller med frykt. Den frykten som kommer av at Brann i år kun har ni spillere i stallen som med litt godvilje kan kalles Tippeligamateriale, mens de i fjor hadde 20. Dette vet spillerne to dager før bortemøtet mot Marseille og du må være mer eller mindre konstant på fylla (noe de visstnok driver mye med i Trøndelag) for å hevde at Brann må dra til Marseille for å angripe. At de må tore å angripe Marseille. I sitt stille sinn vet alle spillerne og trenerne på Stadion at vi onsdag kan stå foran et av norsk fotballs svarteste øyeblikk. Ikke rart de er defensive eller åndsfraværende som de var i går mot Rosenborg.
I den grad det er Mons Ivar Mjeldes feil må han stå ansvarlig for det. I den grad det er andre sin feil, må de stå ansvarlig for det.
Det er flere enn Osterøys store sønn som bør få sin posisjon evaluert i disse dager.
Mange fler. Deres brølere i løpet av året får Azar Karadas' miss ni minutter  før slutt til å blekne.
Det er Magne Revheim som har sittet ved roret denne historiske våren. Det er han som har droppet ballen, det er han som har snublet i egne bein. Det er han som klarest har vist at dette har han ikke greie på.
Mjelde kan alltid si at dersom han hadde fått gode nok spillere ville alt vært annerledes.
Hva skal Magne Revheim si?
Det styreformenn alltid sier: "Vi må ha ny trener." Som om det endret noe som helst.

Selv for folk som følger Brann tett er det totalt uforståelig hvordan det samme laget som tapte 8-0 i Molde, som slapp inn to mål i første omgang i Ventspils, det siste mot ti mann, kan komme seg fra møtet med Marseille med kun ett drittmål i hatten.

Når Brann i dag møter Marseille i den viktigste kampen i klubbens historie er det bare en av lederne på Stadion som kan komme i fra det med æren i behold.

Alexander Dale Oens sølvmedalje i Beijing er en bragd vi aldri har vært i nærheten av tidligere av lokale idrettsmennesker. Nei, vi har ikke glemt Åge Hadlers O-VM, eller Fana-åtteren med bronsemedaljen. Men med all mulig respekt, dette dreier seg om verdensidretten svømming.

God "timing" har aldri skadet noen, sier Jan Eggum, men på Stadion er det ikke Eggum-fans. I noe som kan være en av verdenshistoriens verste eksempler på timing, har Brann i dag, torsdag, besluttet å sparke assistent-trener Espen Steffensen.
Det første spørsmålet som skriker etter å bli besvart er hva ønsker en å oppnå ved å sparke Steffensen.
Om seks dager spiller Brann det som på mange måter er den viktigste kampen i klubbens 100 årige historie. På hvilken måte vil sparkingen av Steffensen bidra til at Brann står bedre rustet til denne oppgaven?
Er det slik at erstatteren Harald Aabrekk kan utrette mirakler med en spillergruppe han ikke er trener for og spesielt når den egentlige treneren er så ravende imot at han er der. Hadde han hatt råd, ville han sagt opp, sier han. Han tenker på de tre-fire millionene som ligger i etterlønnen om han blir sparket i stedet.
Det mest tragiske med dette at Brann igjen fremstår som en klubb i det totale kaos. Alt snakk om stein på stein og vi har en plan vi følger, er som blåst vekk.
Det er kun en mann som er skyld i at det er blitt slik og det er sportsdirektør Roald Bruun-Hansen. Brann hadde i fjor vinter en enestående sjanse til å ta et steg videre. 12-14 millioner ble brukt på å forsterke stallen for å  stå så mye bedre rustet foran årets sesong som serievinnere må være for å kunne repetere bragden. De pengene ble brukt på tre flopper av dimensjoner. Michael Twaithe, Gylfi Einarsson og Njogu Demba-Nyrén.
Mjeldes utbrudd i møtet med pressen i dag kan kun tolkes som at han er nestemann ut. Når han allerede har gjort en vurdering om hvordan hans egen økonomi blir om han slutter i Brann, sier det seg selv at han ikke har mer der å gjøre.
Brann skal spille mot et fransk lag som er midt i  oppkjøringsperioden til sesongen. Det er en mulighet som kanskje aldri kommer tilbake. Brann klarte å gå videre fra 2. kvalifiseringsrunde mot et lag fra Baltikum. Det gjorde ikke Glasgow Rangers. I stedet for å stå rustet med de beste spillerne friske og ute av diverse fødestuer foran Marseille-kampen stiller de nå i et totalt kaos der ingen vet hvem som legger føringene, og der treneren sitter på oppsigelse.
Godt gjort, Brann og helt i tråd med tradisjonene. Det kunne ikke blitt gjort bedre i jubileumssesongen om en hadde som mål å bringe klubben tilbake til kaoset og vise at årene under Mjelde har vært et blaff.

Sannheten er denne: Hadde den latviske målscoreren med det umulige navnet - Zurab Menteshashvili - hatt litt bedre oppdragelse hjemmefra, så hadde Branns jubileumsesong vært over i dag og alle mulige tusser og troll ville vært løs på Stadion.

Hvis Brann tryner her i Ventspils i kveld vil mange hoder komme til å rulle på Brann Stadion.