10 grunner til at jeg hater busser

10.. De har de eneste setene som er smalere og står tettere enn de ombord i et Ryanair fly.
9. De største Burger King-dudene og damene skal av en eller annen grunn alltid sitte ved siden av meg.
8.Det eneste unntaket er hvis den mest forkjølte personen i bussen allerede sitter der og nyser og snyter og hoster uten noen form for beskyttelse for andre.
7. For å spare ressurser skal de innom alle kriker og kroker på veien slik at turen for de som allerede har for lang tur, blir enda mye lengre.
6. 55 minutter på ristende buss innom alle kriker og kroker uten toalett, setter selv den mest prostatafrie selskapsblæren på knallharde prøver etter en kveld på kro.
5.  Spesielt når du vet direkteruta går unna på 30 minutter
4. Billettprisen for to er 184 kroner fram og tilbake på jobben.
3. Vi kan kjøre bil for 50 kroner pluss 15 i bompenger og 80 i parkering.
2. Kundetelefonen på Tide 05505 er bare et nummer, den er ikke betjent. I hvert fall ikke når jeg ringer.
1. Ruteoppføringene er omtrentlige og bussen kommer ofte før den skal uten at sjåføren bryr seg om det. Står du midt ute i villmarken med to timer til neste buss er det surt hvis bussen fra Tide kom fire minutter før den skulle. Spesielt hvis du mistet to viktige møter på grunn av at du stolte på at Tide faktisk leverte en vare du kunne stole på. 


Det eneste positive....

Det er ti grunner til at ekte Brann-supportere går en knallhard uke i møte:

1. Brann tapte 3-1 for middelmådige Sandefjord i seriepremieren.
2. Brann fikk sin første mulighet på stillingen 0-3 i det 81. minutt
3. Gjennom den fantastiske oppfinnelsen TV2Sumo har jeg sett hele eller deler av alle kampene i den første serierunden og ikke en gang Odd som tapte 3-0 i Stavanger, fremstår som i nærheten så dårlig som Brann. Brann er i dag Tippeligaens desidert dårligste lag.
4. Brann har Tippeligaens dårligste forsvar. Bjørn Dahl og Bjørnar Holmvik virret rundt som to surrehoder og den ene av de to islendingene i midten var enda svakere.
5. Foran dem sto Tippeligaens i særdeleshet svakeste sentrale midtbane. Ingen er engang i nærheten av et så svakt nivå. Tacklingsvake, bakoverspillende, kreativitetsfattige, gjennombruddslate, lite aggressive.
6. Foran der igjen sto Tippeligaens dårligste angrep. Se punkt 3.
7. Branns nye trener er kanskje ikke dårligst i Tippeligaen, men det som er helt klart er at han ikke har fått spillerne til å forstå et eneste ord av hva han ønsker av dem. Kommunikasjonssvikten er total og det gir seg uttrykk i kollektiv utrygghet som igjen kan sees gjennom spillernes kroppspråk seg i mellom. Kjefting og smelling på hverandre.
8. Branns nye trener ser heller ikke hvem han bør bytte ut på et fallende lag. Huseklepp var ikke god, men det var ikke han som var hovedproblemet på Komplett fiasko.no stadion. Laget ble ikke bedre fordi Huseklepp gikk ut. Spesielt ikke når Steinar Nilsen visste at han snart måtte ta ut en annen angriper i Petter Vaagan Moen som ikke ville holde mer enn 60 minutter.
9. Det kanskje aller verste er at det ikke er mange i det skadde gamlehjemmet som kalles Branns tropp som helt åpenbart forsterker det laget som spilte mandag kveld.
10. I de neste rundene møter Brann Stabæk (h), Rosenborg (b) Enga (h) og Tromsø (b)

Og nå lurer du kanskje på hva som på noen måte kan sees på som positivt etter 1-3 mot Sandefjord der seriemestrene fra to sesonger tilbake dummet seg loddrett ut?

Jo - at ingen har ansatt Mons Ivar Mjelde ennå og at han derfor kan ta over igjen på kort varsel. Om nødvendig allerede før Stabæk-kampen. 
 

Sjarmerende Løv-Ham

img0182

Publikumsmessig opplevde Løv-Ham sesongens høydepunkt i går med 2100 på tribunen. 
Muligens kan det komme like mange på Briskebyen mot Hamkam, men sannheten er at dette laget hadde fortjent denne oppslutningen hver eneste gang de har hjemmekamp i Bergen.
I går tok de i hvert fall vare på muligheten det var å vise seg fram og jeg tror ikke jeg blir den eneste som i løpet av sesongen er spent på hvordan det går med løvene og de artige spillertypene de hadde.

Løv-Ham har de siste årene omtrent ledet Adecco-ligaen ved halvspilt og så ikke tatt ett poeng om høsten.

- Du vet, vi må selge i vinduet, mens andre kjøper. Vi går på jobb fra 7-15 og så trener vi, mens vi spiller mot profesjonelle.
Sier sympatiske Trond Amundsen som trener Løv-Ham. I fjor hadde de bare 13 mann i stallen om høsten.
- Det er synd. Vi hadde ikke trengt mer enn 3-4 millioner til for å kunne profesjonalisert klubben.

Så her er mitt råd til sportsdirektør Bjørn Dahl som vil satse på andre idretter inn i Brann. Håndball, ishockey og basketball.
Glem det. Bruk heller penger på å profesjonalisere Løv-Ham med det gode arbeidet som gjøres der ute og få opsjoner på spillerne de aler opp. 

En forbløffet Steinar Nilsen sa i går at Mats Cato Moldskred spilte som om han spilte på Barcelona.
Det satt 16 åringer på benken som er like lovende og den sommeren de blomstrer blir de solgt til Sandefjord og Aalesund og Start.

Forskjellen mellom Brann og Løv-Ham ble tydeligist på bildet over. David Nielsens viktigste bidrag var to stygge albuer som gjorde at banens kanskje nest beste, Løv Hams Kristian Vange, måtte tråkle sammen store deler av overleppen etterpå.
Løvene spilte seg inn i våre hjerter.

Men sangen: "Her kommer løvene" må de gjøre noe med.





Derfor måtte Helstad selges

Treffer du Branns sportsdierektør Roald Bruun-Hanssen, i kirken i dag, er det en god grunn til det.
Avtalen han har fått til med danske Odense er av den typen som du kan bli religiøs av.
Dette var situasjonen: Brann kjøpte i fjor Esbjergs spiss, Njogu Demba-Nyrén, for 9.5 millioner kroner. De lovet ham over tre millioner kroner i grunnlønn i fire år, nesten fire millioner om han lykkes.

http://www.nettavisen.no/innenriks/ibergen/article2514305.ece

Etter at gambieren hadde spilt to kamper ble det klart at dette var det største bomkjøpet på denne siden av
Vidar Riseth til Lillestrøm. Ikke bare var Demba helt ubrukelig på banen i forhold til måten Brann spilte fotball på. I tillegg lammet han Branns økonomi pga. kostnadene han ville påført klubben de neste fire årene.

Så - ut av det blå - kommer forslaget fra Odense Ballklubb i Danmark. Dere tar David Nielsen ut av lønningslistene våre, så skal vi ta Demba fra dere og i tillegg skal vi betale det han koster, mens dere får Nielsen gratis bare vi blir kvitt ham.

Utrolig nok hadde to klubber med to helt forskjellige ståsteder og to helt forskjellige måter å tenke fotball på, funnet fram til en vinn -vinn situasjon som gjør at de smiler like bredt i Odense i dag som de gjør i Bergen. Det er - kort og godt - en deal made in heaven.

Det som er det mest utrolige er at jeg tror de vil begge være strålende fornøyd med avtalen om noen år. Demba har tidligere vist at han kan terrorisere danske forsvar som hengende spiss, pga sin teknikk, evne til å holde på ballen og brukbare skudd. Det passet bare ikke inn i Tippeligaens tut og kjør med fokus på rakse overganger og angrep når motstanderen er i ubalanse. Hvis de noen gang hadde vært i ubalanse, kom de i hvert fall i balanse før Demba hadde trikset seg ferdig og kanskje gått bakover før han mistet ballen på midtbanen til motstandere i ekstremt kontringsmodus.

Vi husker hvordan Mjeldes hår ble gråere og gråere etter hvert som vårsesongen skred fram og ingenting skjedde på topp. Enda verre. Kjøpet av Demba tvang fram salget av Helstad. Thorstein Helstad var på slutten av sin kontrakt og skulle il forhandlingsbordet når som helst. At Erik Huseklepps lønn ikke var tre millioner, men halvannen pluss sign-on fee ville Helstad forstått. Men idet en hadde betalt nesten fire millioner for en spiss som ikke scoret mål; hvor mye ville da Heltad forlangt: Fem, seks, syv? Brann måtte kvitte seg med Helstad fordi de hadde sprengt lønnsskalaen på middelmådigheter.

Roald Bruun-Hanssen hadde aldri noe valg med tanke på Helstad. Han var sjeleglad og fortjener ros for at han klarte å få 16 millioner for mannen de kort etter måtte ha gitt vekk gratis.

To feil av to mulige

Steinar Nilsens start i Bergen lover ikke godt for de av oss som bryr oss om hvordan det går med sportsklubben Brann.
I sin første lille brusning med fjærene fortalte han Erlend Hanstveit at han hadde å gi beskjed om han ønsket å være Brann-spiller eller forsvinne. 
Hanstveit forsvant.
Det er flere grunner til at det var dumt. Erlend Hanstveit er kanskje ikke moden for venstrebackplassen på landslaget denne uken, men det er heller ingen tvil om at han holder god Tippeliga-standard. Nå må Brann ut for å kjøpe en ny mann som kan bli dyr. Hanstveit ville vært mindre begavet om han ikke tok seg tid til å utforske alle muligheter for et utenlandsk proffeventyr på karrierens siste fem år. 
Erlend Hanstveit har gjennom over ti år vært en figur som bare har tilført Sportsklubben positive vibrasjoner. Selv da han røk i tottene på treneren (Mjelde) måtte folk le av det. At han er en av få lokale igjen er nok en faktor som gjør ham dyrekjøpt.
For liksom å demonstrere ytterligere sin umusikalitet i forhold til det å trene Bergens stolthet, går treneren ut og ønsker David Nielsen. Den danske skurken kan altså spasere ut av retten der han hårfint unnslapp å måtte sitte i fengsel. I stedet skal han bukkes inn stadionportene for at Brann skal klare å kvitte seg med bomkjøpet Demba-Nyren. Hvem er den neste han skal "knekke de tynne kritthvite beina under" - Huseklepp passer beskrivelsen perfekt
Signaleffekten til det bergenske publikum ved å hente inn nok et vrakgods til Bergen er katastrofal. Er den kriminelle dansken noe Brann ønsker å assosiere seg med.
Alle skal ha en læretid. Også Steinar Nielsen, men noen må snart hviske ham noen velmente ord om hva klubben er og står for. Seriestarten er mindre enn tre måneder unna.  Når de første tapene begynner å piske opp stemningen kan det være godt å stå på god fot med trollet. Det gjør han ikke ved å hente flere  has beens til Bergen. 
De har Brann nok av.


Hanstveits lottogevinst

Steinar Nilsen - den nye Brann-treneren - vil gjerne markere seg fra første stund og vil ha Erlend Hanstveit til å si fra om han skal spille i Brann eller ikke. Og han må si det fort.

Det kan han bare glemme. Her er det Erlend Hanstveit som sitter med alle kortene i form av å være Bosman-spiller.
Å få tak i en 27 år gammel Bosman som har prestert jevnt i Tippeligaen er så interessant at det for spilleren er jevngodt med å vinne i Lotto.

Sist vi så det i Bergen var da Erik Huseklepp skulle ha ny kontrakt.
De mest hjernedøde av journalistene skriver til stadighet at Erik Huseklepp hever over tre millioner i lønn i året. Det er selvsagt tøv. Brann fikk Huseklepp grisebillig og de betaler ikke mer i lønn enn de må forvente. Huseklepps kontrakt som er på ca. 10,5 millioner inkluderer sign on fee og lønn. Sign on er det spilleren som er Bosman - altså klubbløs - kan ta for seg selv. I tillegg kommer lønnen.
Brann fikk Huseklepp for la oss si seks millioner. Latterlig billig med tanke på at Tromsø vil ha 10-15 millioner for Morten Moldskred. I tillegg betaler de resten, ( 10,5 - 6 =) 4,5 mill i lønn over tre år. Huseklepp har derfor 1.5 millioner i lønn fra Brann i året, men han får gjennosnittlig et sted mellom 3 og 3,5 millioner i løpet av de tre årene konrakten med Brann varer.
Erlend Hanstveit har fått finanskrisen i trynet, i tillegg er ikke en forsvarer like mye verd som en angriper.
Men at han bør få like mye som Huseklepp fikk av Brann, er hevet over tvil og om han ikke får det av Brann så vil andre klubber betale det for ham.
Skal Brann igjen kunne utfordre teten i Tippeligaen må de ha en stall som i realiteten gir dobbel dekning på alle plasser. Det er ikke lett å se andre alternativer på venstre back plass i dag enn Bjørnar Holmvik. Det betyr at Brann må enten beholde Erlend Hanstveit eller kjøpe ny venstre back. Det kan bli fryktelig dyrt.
Skal Steinar Nilsen bryske seg opp i Bergen bør han finne en annen enn Erlend Hanstveit å øve seg på.
Erlend sitter utmerket i vissheten om han får et sted mellom 3,5 og 2,5 millioner hvert av de neste tre årene for å spille fotball. Hvis en utenlandsk klubb skulle lande fra himmelen,  blir det Viking-Lotto tall. Og det vil han vente lengst mulig på. 
Ønsker Brann Erlend Hanstveit kan de få det i morgen hvis budet er godt nok. Men det koster nok 9-10 millioner.
Omtrent det samme som Steinar Nilsen har.
Det gjenstår å se hvem som vil være verdt pengene, med Erlend Hanstveit vet vi i hvert fall hva vi får. 




Det året det ble så bratt

I dessertlandet Norge er det en sjelden laber stemning idet vi går inn i 2009.
Det er første gang på lenge at kongerikets utsikter ikke forventes å være lyserøde. I stedet råder en kollektiv usikkerhet som har spredd seg fra finansmarkedene inn i de enkelte husholdningene.
Hvis mange nok unnlater å bytte ut bilen i år på grunn av frykt for finanskrise så vil finanskrisen komme. 
Hvis mange nok unnlater å modernisere huset, bygge hytte, kjøpe seilbåt på grunn av frykt for finanskrisen så vil finanskrisen komme. Og det som er vanskeligst å forstå er dette: Hvordan kunne dette skje så foreferdelig fort? Hvordan kunne vi gå fra de lyseste utsikter til de dystreste spådommer på noen måneder?

Det viser bare at det  vanskeligste en kan drive å spå om, er framtiden, som det så treffende heter.
Noen hevder de så tegnene på veggen. Når en enebolig med råtten kledning på Sotra koster like mye som en leilighet på Manhatten er noe fryktelig galt.
Når eiendomsmeglere er lønnsledende og lar seg avbilde i avisene sammen med de fine bilene sine, og reklamerer med at "her hos oss må du gi mest for huset ditt", vet du at ett eller annet er i ferd med å snu snart.
Da vet du at det ikke er lenge før likesinnede må ta de fine bilene sine og gå til bilforhandlere og prøve å bytte inn i billge og eldre biler for å få råd til avdragene sine med mellomleggene.

Men nå skal regjeringen redde oss alle med krisepakker. For å holde hjulene i gang skal skole, veier, kirkebygg og svømmebasseng bygges og repareres. 
Men hva hjelper egentlig det. Halvparten av de som jobber i dette landet er allerede betalt av det offentlige.

Noe av det en kunne forvente når tidene forverres er at folk vil brette opp ermene og stå på mer enn før, mens de antyder at de kanskje ikke trenger lønnsøkning i dette oppgjøret. Alt for å få skuten på rett kjøl.
Nei, vi responderer på krisen med å gå inn i valutamarkedet. Her sitter folk med fem pc´er og spiller på yen eller Euro eller kroner. Her kjøpes det og shortes til den store gullmedalje. Hva som helst for å kunne tjene penger uten å måtte jobbe for dem. For det er blitt umoderne, nesten vulgert. Det er noe polakker og andre mindre heldige gjør. 
Vi har nok med å møte opp på foretak som inntil nå har gjort det strålende fordi vi lever på den grønne gren. 

Om bare en god ting kommer ut av finanskrisen så er det å håpe at det er evnen til å være stolt av og å respektere hardt og smart arbeid for å oppnå resultater.

Da har krisen ikke vært forgjeves. I ettertid tror jeg vi vil prise krisen fordi den fikk oss til å justere virkeligheten vår noen hakk tilbake i retning realisme, reelle verdier og innsats. Smarte folk kommer til å gjøre det godt i den oppturen som starter så snart bunnen er nådd.
Dette kan om kort tid være en glimrende anledning for førstegangskjøpere i boligmarkedet. Så får de som har blødd og de som nesten blødde lære til neste gang:

De´itjno som kjæm tå sæ sjøl, sa Vømmøl.

Takk for det gamle og et riktig godt nytt år til alle våre lesere fra hele redaksjonen i iBergen.no. 


Nilsen - et selvsagt valg

Valget av Steinar Nilsen som ny hovedtrener i Brann er ikke egnet til å overraske noen. Roald Bruun-Hanssen har heller ikke for vane å gå utenom den slagne landevei. Valget av Nilsen er uangripelig, det er forståelig og det kan for alt vi vet være et godt valg.
Men. det er et lite men.
Tromsø - laget som Nilsen ledet til bronse vant kun tre kamper på skikkelig gress denne sesongen. Den første var mot Rosenborg i april da Rosenborg under Trond Henriksen var Tippeligaens dårligste lag, inkludert Hamkam.
Den andre var mot Hamkam som "alle" untatt Brann slo og den tredje kom på Nadderud mot Stabæk 4-2 etter fire keepertabber av Jon Knudsen, i følge landslagskeeperen selv, og til overmål brente Stabæk straffe på 1-2.
I fjor trente Steinar Nilsen Tromsø til sjette plass med 40 poeng. Det året vant Tromsø to kamper på gress. De slo LSK på Åråsen og de slo Strømsgodset på Marienlyst. De slo både Odd og Aalesund borte. Bege kampene gikk på kunstgress. I år vant Tromsø to av tre kamper borte på kunstgress, men kun tre av ti på vanlig gress.
Det er selvsagt flere enn meg som tror kunstgresset har noe å gjøre med  årets rare Tippeliga-resultater. Det er en formidabel fordel å ha det som hjemmebane, spesielt ettersom de gode lagene, de store lagene fortsatt spiller på høy.
Derfor må Steinar Nilsen til tross for hans fjorårssesong og to tidligere redningsaksjoner med Tromsø, sammen med  Kåre Ingebrigtsen og Ronny Deila ha meg unnskyldt. I min bok har dere fortsatt ting igjen å prestere før jeg kaller dere trenere.Å komme inn som en reddende engel er en ting. Se på Tom Nordli. Å bygge opp et lag gjennom en sesong uten å ha kunstgressfordelen å flyte på er noe annet.

Og muligheten til å prestere det har Steinar Nilsen nå fått. Så til de grader. Norges, kanskje Nordens, heteste trenerpost intet mindre. Hvor lang tid vil det gå før de første ropene om "Korsfest, korsfest" ljomer mellom fjellene. 
Her pleier ikke tålmodigheten å være det mest fremtredende ved folkeslaget. Godt oppildnet av medier som lever og dør med at Brann gjør det godt eller skikkelig dårlig. Mellomtingen finnes ikke.

Så Steinar Nilsen. Velkommen til Bergen. Hvis du tør. Brann sier nå at han skal gi svar i løpet av fredagen. Men hvis ikke det allerede hadde vært klart ville aldri Bruun-Hanssen bekreftet tilbudet. 
Til det er det for mange som har Ighalo-saken friskt i minne.

Steinar Nilsen forlot Tromsø fordi han er klar for større og Brann er så desidert større. Dessuten er det på skikkelig gress. Enn så lenge.
 

Demokratiets fineste time

Det er ingenting som irriterer USA-haterne mer enn det som skjer i kveld. Det amerikanske valget finnes det nemlig ikke ett eneste argument mot. Det  står som en bauta over den demokratiske tanken på en måte som Norge og andre besserwisserland bare kan drømme om.

I kveld blir det avgjort hvem som skal ta styret i verdens mektigste land de neste årene. Hvem som skal ta de vanskelige avgjørelsene som får ringvirkninger alle mennesker på denne kloden vil føle. Og denne personen blir utpekt ved at alle interesserte amerikanere plasserer en lapp i urnen, puncher et kort eller trykker på en knapp. Hvordan det foregår i den enkelte staten er uinteressant, det viktige er at det foregår og at det går riktig for seg.

Det er flere sider ved det amerikanske presidentvalget som er genialt. For det første dette at det ikke er et flertallsvalg. Al Gore hadde flere stemmer enn George Bush i 2000, men Bush ble president fordi han vant flere valgmannstemmer som relaterer seg direkte til hver stat og  statenes størrelse. Lille Maine har langt færre enn California. Men det gjør at stemmene i Maine også blir viktige. For du får bare stemmer derfra om du vinner staten. Vinneren tar alt. På den måten forsvinner støyen ut av politikken.  Det er helt utenkelig innenfor det amerikanske systemet å ha et Venstre, et Senterparti og et KrF eller et annet lite kverulantparti som holder velgermassen gissel med sin hersketeknikk på vippepunktet i en eller annen uoversiktlig koalisjon. Her har du ett parti på venstresiden og ett på høyresiden, med mulig rom for ett i sentrum. Det er ikke lett å etablere et slikt, selv om såkalte uavhengige kandidater har hatt betydning som Ross Perot hadde det i 1992. Han forærte faktisk seieren til Bill Clinton fordi han først og fremst tok stemmer fra George Bush.
Det er minst fem presidentkandidater på valg i kveld, men du kommer aldri til å høre om tre av dem.

Ankepunktet mot det amerikanske valget fra norske kverulanter er som oftest den lave valgdeltagelsen eller at den som har mest penger vinner. Det er bare registrerte velgere som har stemmerett. Du kan registrere deg når du blir gammel nok (18), når du får førerkort eller skriver under på lister partiene går rundt med, feks.. Du kan finne et skjema på offentlige steder og fylle dette ut og sende det inn. Men det må du gjøre. Du må gjøre noe. Stemmeretten er ikke medfødt. Har du ikke registrert deg blir du bortvist i stemmelokalet.

I 2004 fantes det 221.256.931 amerikanere som kunne vært velgere, mens 174.800 000 av dem hadde brydd seg med å registrere seg. Svært roughly 80 prosent av de som kunne. Av disse igjen var det 122.294.978 som stemte, hvilket var magre 55.3 prosent av de som kunne stemt om de hadde registrert seg, men hele 70 prosent av de som var registrerte velgere.

"Dette er jo ingenting i forhold til norske forhold der vi vanligvis ligger på det samme i forhold til de som kan stemme." 
Det er for så vidt riktig, men så har dette valget heller ingenting med valgene i Norge å gjøre. Den beste måten å forstå USA på er å sammenligne med EU i stedet for med lille Norge som tilsvarer en litt stor bydel i New York eller Los Angeles.  Hvor mange i Norge ville ha stemt på en tenkt EU president under et like tenkt norsk EU medlemskap, spesielt hvis vi måtte registrere oss først som velgere? Og - dersom kampen sto mellom en polsk sosialdemokrat og en høyremann fra Spania?

Sett i det lyset er den amerikanske valgdeltagelsen formidabel. Valget engasjerer fordi de får anledning til å stemme på en person, ikke et parti. De får til og med lov å være med på nominasjonsprosessen. I Norge må vi ikke bare stemme på Jens, Siv eller Erna selv om vi ikke kan fordra noen av dem. Vi må også ta med en haug  mer eller mindre totalt ukjente lokale "hangers on" utvalgt etter kjønn, alder og etnisitet i en meningsløs suppe og sende disse inn i riksforsamlingen.

"Det er pengene som bestemmer."
Barack Obama var et totalt ubeskrevet blad for 20 måneder siden da han annonserte sitt kandidatur, ikke hadde han mer penger enn en gjennomsnittlig advokat fra Chicago heller. Men i kveld kan han bli valgt til president i USA.

I Demokratiets fineste time.
I rest my case.




Mjeldes foreløpige farvel

Ikke har han greie på fotball. Hans scoringsrekker i alle klubber han har spilt for må ha vært nærmest heldige sammentreff . Ikke har han taktiske evner. Hans triumfer som omfatter de medaljer og pokaler en kan vinne i norsk fotball, har i det alt vesentlige skyldtes andre. Mener kritikerne.
Det eneste de gir Mons Ivar Mjelde fullt ansvar for er den fatale nedturen som har rammet Brann på et tidspunkt da de skulle tatt det definitive steget opp blant de største. Nå må de i stedet begynne på nytt. I et fotballmessig vakuum og ingenmannsland alle hater å være i. Det eneste positive det går an å si om Brann-sesongen 2008 er at de unngikk nedrykk.
Det skyldes til overmål utvidelse av seriesystemet. Hadde det vært normalt antall lag som rykker ned ville Brann nå spilt nervepirrende kamper mot vanskelige lag for å unngå kvalikplassen, men slik ble det heldigvis ikke. Men det forteller likevel hvor dårlig sesongen har vært og hvor dypt mestrene fra i fjor har sunket.
Det forteller også hvor små marginene er og hvor viktig det er at alle mann er på plass til en hver tid. Roald Bruun-Hanssens lapsus rundt Thorstein Helstads overgang kostet Brann sesongen. Mer er det ikke å si om den saken. Å holde igjen en furten spiller som vil vekk er aldri smart, men å la ham gå uten å hente inn den erstatteren overgangssummen tillot, er utilgivelig amatørmessig.
Bjørn Dahl som ansatte Roald Bruun-Hanssen har fredet seg selv og sitter trygt videre, Roald Bruun-Hanssen ser ingen grunn til å vurdere sin stilling og Magne Revheim som er øverste ansvarlige for at en historisk sjanse til å ta Brann hvor de aldri har vært, tenker ikke en gang tanken på at kanskje noen andre med klarere visjoner burde ta over.
Den forretningsmessige muligheten som lå der i vinter er ikke noe som komme hvert år. Den ble skuslet vekk fordi Branns innerste kjerne skulle være seg selv nok, ikke hente inn eller slippe andre mer kompetente til og restene av laget ligger igjen som en ruin nederst i Tippeligaen i stedet for som Aalborg, å spille mot de beste i Champions Leagues gruppespill.
Det er det jeg ser når Mons Ivar Mjelde takker av i kveld. Mjelde vil være tilbake på Stadion snart. I en av de motbakkene Brann nå skal igjennom blir han hentet inn igjen. Kanskje allerede om et år om Brann skulle spille i Adecco-ligaen.
For de som tror at det er en selvfølge at Brann ikke gjør det i 2010 har ikke skjønt bæret av den udugelighetens festaften  som har utspilt seg foran våre øyne i 2008.
Og Mons Ivar Mjelde har ikke vært det svakeste leddet i den kjeden. Så langt derifra.
Amatørene sitter der ennå. 
 

Gamlehjemmets siste sjanser

Søndag kommer årets seriemestre Stabæk til Brann Stadion for å sole seg i sin egen gullglans og det gjør de på den regjerende mesters gress og foran den regjerende mesters supportere.
Det er ydmykende, det er in your face og det er jevngodt med å gni fjeset i hundebæsj.
Og det er herlig. For Stabæk.
For Brann er det det nest verste som kan skje. Det verste er selvsagt om Brann blir spilt ut i egen lekegrind og moset grundig, med tre-fire mål.
Forskjellen fra tidligere i år er at denne gangen har ikke gamlehjemmet som går under navnet Branns elleve utvalgte, noe sted å gjemme seg om de nok en gang dummer seg ut. Nå har de ikke Mons Ivar Mjeldes brede skuldre og rygg å klynke bak. Nå må de selv face musikken.
Riktignok er Mjelde fortsatt treneren, men det er i gavnet og i mangel av noe nytt. Han er lojal nok, og fikk betalt godt nok til at han sitter de tre kampene også, men hans tanker vil ikke være der. Han har ikke mer å si til denne gjengen spillere. De valgte å gi beskjed om at de ikke hadde tillit til ham og da må de ta ansvar selv.
Ansvar er ekkelt.
Ansvar må du ha guts for å tåle. Ansvar er å sette straffesparkene inn i Coruna i stedet for å trille dem inn til keeper.
Ansvar er å lykkes dersom du velger å spille anderledes enn treneren har befalt før kamp. Ansvar er å la være å slippe inn åtte mål i Molde. Ansvar er å ikke dumme seg ut foran 17 000 ivrige tilhengere. (Molde og Aalesund)
Stabæk er et lag som har kvaliteter nok til å latterliggjøre et Brann-lag som ikke orker, ikke tackler, ikke treffer mål. 
De tre siste kampene mot Stabæk, Tromsø og Enga sier lite om Mjelde som trener, bortsett fra hans evne til å påvirke de sportslig ansvarlige i deres innkjøpspolitikk. Han  har like mye av skylden som Roald Bruun-Hanssen for hvilke spillere han har til rådighet, med unntak av rotet rundt Helstad/Ighalo. De siste tre kampene  sier mest om det Brann skal bygge videre på, eller eventuelt det de ikke skal bygge videre på, det som så langt i Brann-karrieren har sett ut som sosialklienter på trygd. Altfor god trygd.
De tre neste kampene vil fortelle om folk som Eirik Bakke, Azar Karadas, Hassan El -Fakiri, Gylfi Einarsson og Njogu Demba-Nyrén er noe å dra inn i 2009 med. 

Ikke forbudt å tro på spåkoner

Noen later til å tro at den profilerte Ap-politikeren Saera Khan måtte gi seg med politikken fordi hun antagelig trodde på og så definitivt søkte, spåkoners råd.
Det er ikke ulovlig verken for politikere eller andre. Opp gjennom tidene har politikere holdt på med det utroligste på fritiden. De drikker seg fulle, de surfer porno, de er spillegale og noen gjør helt sikkert enda verre ting, men nøkkelordet her er fritiden.

Politikere skal spegle folket, heter det, men det er ikke sant. En politiker er en tillitsperson vi i prinsippet velger for å handle på våre vegne nettopp fordi han eller hun er bedre skikket til det enn oss selv. I gamle dager valgte vi folk som gjerne hadde levd en stund og som hadde vist at de fortjente denne tilliten.
I disse dager velger vi ikke i det hele tatt. Vi overlater den jobben til en liten gjeng tilfeldige mennesker som kaller seg nominasjonskomiteer og den slags, og de har helt andre kriterier enn vi hadde tidligere. Nå er det viktig at det er noen unge og uerfarne, det er viktig at det er nok kvinner og det er viktig at noen er av innvandrerbakgrunn.
Saera Khan er alt dette, hun har vært politiker hele sitt liv og ingen vet egentlig noe om hvordan hun er som menneske, som samfunnsborger fordi hun ikke har vært testet før nå. Ikke blant andre enn partifellene i Oslo Ap.

Saere Khan flunket ikke den testen fordi hun trodde på spåkoner. Ronald Reagan gjorde ikke en dritt uten å konsultere konen Nancys astrolog og han har fått et ettermæle som kanskje en av USAs tre store presidenter i forrige århundre.

Saere Khan røk så til de grader på testen fordi hun ikke skjønner forskjellen på sannhet og løgn, rett eller galt og vi skal være sjeleglad for at det kom frem på denne for oss harmløse måten. Hun kunne med stor sannsynlighet bekledd en ministerpost i vår neste regjering.

Hun har først og fremst vært ond mot seg selv, derfor fortjener hun vår medlidenhet nå, men jeg klarer ikke å dy meg for å å sparke mot nominasjonsprosessen som har plukket henne ut lenge før hun var moden for det ansvaret hun ble til del. 

Min spåkone og jeg er enige om en ting; politikere bør plukkes på bakgrunn av det de har prestert, ikke på bakgrunn av noe de er. 


Fornyelsen felte Mjelde

Mons Ivar Mjelde tok sin lue og boblejakke med seg i går og trakk seg tilbake til hjemmets lune ro på Osterøy. Det kan han gjøre i trygg forvisning om at han nå ikke bare står som en bauta som spilleren Mons Ivar Mjelde på Stadion, men også som den treneren som bragte Brann inn i den desiderte Norgestoppen stabilt over flere år. På Brann Stadion er det kun Oddvar Hansen som er i nærheten av å ha oppnådd den slags resultater. I ettertid er det lett å se at Mons Ivar Mjelde burde gjort som Oddvar Hansen og gitt seg etter at seriemesterskapet var sikret, som han gjorde det i 1963.
Men det hører også med til historien at Oddvar Hansen måtte inn og ta over igjen da østerrikeren Pepi Stroh trente laget ned året etter. Om Brann må komme krypende og hente Mjelde inn igjen etter en kort pause er mer tvilsomt, men det er ikke umulig. 
Som vi skrev i går - hvis noen tror at problemene i Brann er løst med Mjeldes avgang så kjenner de dårlig til forholdene på Stadion.
Hva var det som gikk galt? Hvordan kunne gullaget fra i fjor til tider se ut som et juniorlag i år ved tegn til den minste motstand?
Utrolig nok startet Branns nedtur før gullsesongen. Ved sportsjef Roald Bruun-Hanssen inntreden forsvant alt som kan kalles visjonær fornyelse av laget. Aldri har noen brukt mer penger - samtidig som det er vanskelig å se at en eneste av signeringen har gjort sportsklubben bedre.
Gullsesongen 2007 ble gjennomført med tidligere kjøp i hovedrollen og med Martin Andresen som en garantist for suksess. 
Den som overtar Mjeldes jobb skal få en stri tørn. Begynner han å skubbe seg på gamle katter som Bakke, Hanstveit, Solli, Fakiri, Karadas, Einarsson, Bjarnason og Sigurdsson vil han fort få vite hva disse kan stelle til.
En gruppering så råtten, så blottet for timing, så illojale at de legger et spillermøte - der de skal diskutere tilliten til treneren - til timene før kampen mot Molde, bør sendes ut porten øyeblikkelig. 

Likevel  lurer folk på hvordan de kunnen tape en 2-0 ledelse. 

Det er ikke Mjeldes udugelighet som har vært fremtredende på Stadion i år, det er spillernes og nå er ikke Mjelde der lenger til å gjemme seg bak. Han har lojalt stått ved dem og forklart med skadeproblemer og andre unnskyldninger hvorfor han ikke har fått dem til å fungere, men han har sett det samme som oss. Spillerne har vært elendige, stappmette på suksess etter fjorårsesongen. 

Nå er settingen endret. Hvem skal nå være hoggestabben hvis de blir ydmyket av Stabæk som tar gull på Brann Stadion, hvis de taper hjemme for Tromsø og blir slaktet av Enga borte.

Mons Ivar Mjeldes største svakhet som trener er hans lojalitet som går ut over hans eget behov for markering. Derfor har han valgt å sitte ut sesongen for å hjelpe klubben, selv om alle vet han ikke lenger er trener. Han blir der som hoggestabbe når nye skrekkresultater skal forklares fordi spillerne ikke har den gutsen, den moralen, den æreskodeksen, den evnen en profesjonell atlet må ha for å oppnå resultater.

Brann-laget er godt nok til å spille klikk-klakk i medgang, men så snart motstanderne orker å gi dem kamp, dvs kjempe om hver ball, løpe og orke i midtbaneleddet, gå inn i duellene som om det betydde noe, så knekker Brann-spillerne som fluer. Aalesund 1-2 hjemme, Molde 3-4 hjemme, Molde 0-8 i cupen, Deportivo 0-2 borte og Molde 2-3 borte.

Mons Ivar Mjelde er på ingen måte feilfri som trener, men han er noe så sjeldent som en glitrende leder. Derfor ble han den treneren i Tippeligaen med unntak av legenden Nils Arne Eggen som ble sittende lengst ved roret, og det til og med i det bålet som går under navnet Sportsklubben Brann. Han har en filosofi - stein på stein - er målbevisst og kontinuerlig pålitelig. Du vet hva du får.
Han tåler (for godt) motsetninger og står støtt i stormen med unntak av da Espen Steffensen måtte gå. Da ble han satt ut av likevekt. 
Men til slutt ble det for mye kontinuitet. Du kan ikke lære gamle hunder nye triks, heter det og Mjelde hadde tatt de grepene han kjente til. De virket ikke lenger på spillere som hadde vært der like lenge som han.
Sånn sett hadde sportsklubben kun to valg nå. Gi Mjelde ny langtidskotrakt noe som ville medføre fornyelse i stor stil i spillerstallen, eller beholde spillerne og de andre lederne og fyre Mjelde. Det ble det siste og nå kan hovedpersonen trygt sette seg ned på Osterøy og fundere over livet og kanskje kjøpe seg en plate med Muddy Waters, den som heter:
"You´re gonna miss me when I´m gone"




 


Krise i Brann? Hvilken krise?

Det er krise i Brann, hevdes det av folk som ikke er i nærheten av laget.
Alle som følger laget mer eller mindre tett vet at det ikke er en krise i Brann. Det er mange kriser samtidig som gjør at det som skulle være antatt gode fotballspillere per i dag ikke ville være sikre på å slå et 2. divisjonslag i kamp.

For det første: Det at en taper 3-2 i Molde er ingen krise. Heller ikke måten det skjer på. Alle som så spillerne i A Coruna tre dager tidligere, visste at de beina der ikke var i stand til å stå 90 minutter allerede mandag. Fredag morgen hadde folk som Jan Gunnar Solli problemer med å kreke seg over gulvet. Beina var verkende gele etter 120 minutter med ryggen mot veggen.
Derfor loppet alle med litt peiling Norsk Tipping for penger i går. Det eneste unormale var at Brann fikk to mål og bet så godt i fra seg i første omgang.
La oss ta krisene i tilfeldig rekkefølge: 

Umotiverte spillere: Høyt gasjerte Brann-spillere, blottet for stolthet og ærefølelse, har  ikke mer å spille for i år. Om de ender med 32 eller 36 poeng betyr ingenting for dem. Ved første tegn til motstand knekker de sammen som et korthus. Slik vil det også være resten av sesongen. Brann er, med mindre et fair-play-under av de store skulle inntreffe, ute av Europa til tidligst 2010 og spillere som ser på Brann som en mellomstasjon har nettopp fått drømmen sin knust i A Coruna.

Aarbrekk-effekten: I Brann ble hovedtrener Mons Ivar Mjelde for kort tid siden fratatt ansvaret for forsvarsarbeidet. Det skulle Harald Aabrekk ha styr på. Siden den gang har Brann sett elendige ut og ligget bakpå i en åtte - en - en formasjon som ser meningsløs ut, med unntak av Deportvo-kampen hjemme der de angrep. Aabrekk gjorde det samme i Europa med Vålerenga. Det så like tåpelig ut den gangen.
Kristjan Ørn Sigurdsson lettet på sløret etter kampen i Galicia natt til fredag.
- Vi aner ikke hvordan vi skal spille forsvar. Enkeltspillere vet ikke hva som er deres jobb.

Dårlige spisser: Brann har ikke en spiss som kan lage mål. De har ennå til gode å score etter at Thorstein Helstad forsvant. Storkjøpet Demba-Nyren er ikke med i troppen en gang til tross for at han spiller landskamper. Salget av Helstad er årets tabbe i norsk fotball og misforstått lojalitet.
Lojaliteten skal alltid være til klubben.
Huseklepp er en driblefant med et hode som koker, men ikke noe mer. Vi kan gjerne innbille oss at han er noe mer, men han er det ikke.

Rutinen har sviktet: Brann skaffet seg i fjor et helt aldershjem med spillere for å sikre hjem gullet på rutine. Nå er spillerne ubrukelige. Eirik Bakke, Hassan El Fakiri, Azar Karadas og Gylfi Einarsson skulle løfte laget, men har dradd det ned og må sendes videre og ut av lønningslistene så fort som mulig. Gjør som på aksjemarkedet. Ta tapet med et smil og gå videre.

Roald Bruun-Hanssen: Sportsdirektøren er en hyggelig kar, men har vært en katastrofe fra første dag for Brann. Har kludret det til i overgangssaker der han har vist seg ubehjelpelig og har ikke funnet et eneste prosjekt som har gjort Brann bedre. Det gjorde Per Ove Ludvigsen igjen da han fant Rudy Austin som nå kan komme til å måtte bli Brann-spiler fordi laget spiller så dårlig at Stoke som har opsjon på jamaicaneren ikke vil ha ham. Ludvigsen som har hentet Olufinjana, Scharner, Tijan Jaiteh og Rudy Austin har tydeligvis en evne ingen andre har i Brann. Hent ham inn igjen.

Mons Ivar Mjelde: Branns beste trener gjenom tidene hvis vi ser på resultatene, men kruttet virker ikke lenger. Fem år er mye og du skal kunne fornye deg ganske så mye for at ikke alt skal ha vært prøvd før. Du er som en tryllekunstner som ikke har flere kaniner oppe i hatten. "Vi har sett den før" sier spillerne. I den fornyelsesprosessen Brann må inn i er det ikke plass til Mons Ivar Mjelde. Nå skal han takkes på en skikkelig måte for en fanatastisk jobb og sendes ut på Osterøy med et golden handshake, samtidig som han får anledning til å trekke seg selv.

Holdninger: Den viktigste grunnen til krisen i Brann er spillernes egne holdninger og evner. Vi har nevnt aldershjemmet som lunter rundt og ser på fordi ingen av dem orker mer enn 60 minutters fotball. Eirik Bakke som kaptein har ledet an i denne forråtnelsen. De gangene han har trådd til i en tackling har det vært på feilt tidspunkt og på feil måte som da han pådro seg gult kort i A Coruna etter syv sekunder på banen. Det er ikke rutinert. Det er bare sløvt. Manglende press på ballfører i midtbaneleddet har vært Branns viktigste årsak til fadesesesongen og det er lite en trener kan gjøre med det. Her handler det om spillernes vilje. "Kor e´Helge Haugen hen, kom hem igjen." Jan Gunnar Solli har med unntak av hjemmekampen mot Deportivo (motivert) ikke sendt en presis pasning siden Thorstein Helstad dro til Frankrike. Det er også først og fremst sløvt. Petter Vaagan Moen har råtnet på rot. Det store talentet ser nå forknytt og mistilpass ut.

Løsningen: Å løse en krise eller som i dette tilfellet, mange kriser samtidig, er egentlig enkelt. 1. Du identifiserer problemet. 2. Du bestemmer deg for hva du må gjøre for at det skal bli bedre. 3. Du skisserer forventet fremtdrift (når blir det bra igjen) Dette er ledelsens jobb og dersom de ikke klarer å levere forbedringene må de gå.
Så enkelt og så brutalt er det. Det er mange villige og flinke folk som sikler etter å sitte i stolene deres.
Ettersom både sportsdirektøren og treneren sannsynligvis blir identifisert som en del av problemet blir dette Brann-direktør Bjørn Dahls jobb i første rekke, Styreformann Magne Revheims i neste, og deres posisjoner vil være avhengig av at de lykkes.





Gamblet og tapte - alt

I ti år lærte læreren Nils Arne Eggen og Rosenborg Norge en lekse om hvordan norske lag skulle opptre i Europa for å kunne slåss med de store. En annen lærer, Branns Mons Ivar Mjelde, har tydeligvis vært gjennom et eller annet kunnskapsløft og velger sin egen metode.  Og med den gikk Brann til bunns så det sang til tross for et perfekt utgangspunkt og en kamputvikling en kunne vært villig til å ofre en arm eller fot for.
Brann suste ikke bare ut av Europa med den flaue forestilingen i går, de suste også ut av det som er norsk toppfotball. Nå må de begynne den tunge veien opp igjen sammen med Aalesund og Start, med halvmotiverte spillere på fete lønninger og med et publikum som ikke vet hvorfor de skal ta turen til Stadion resten av sesongen. Fem års arbeid er kastet vekk i en sesong uten en eneste suksess.
Kampen mot Deportivo i Bergen betyr lite nå når de pisser det vekk i A Coruna.
- Vi kan ikke prestere mot slike motstandere uten at alle mann er på jobb, sa en oppgitt Mjelde til iBergen.no i natt.
Saken er at en kan ikke prestere mot slike motstandere med å forsvare seg med ti mann og la den ellevte flyte alene 60 meter foran de andre. Deportivos utvisning fikk ingen betydning fordi Brann allerede hadde utvist Erik Huseklepp og lagt han alene med fire motspillere på topp.
Det fortvilende for Brann er at Deportivo-laget ikke var noe stort europeisk lag. Og ja, kampen skulle vært avgjort i Bergen, det er bare det at Deportiva kunne klart det om de så lå under 5-0 fra Bergen. De hadde bare gjort det de måtte. Så dårlig var Brann. Kristjan Ørn Sigurdsson sa det best. - De hadde ti mann og hadde ballen hele tiden. Det så ut som om det var vi som hadde ti mann.
Og så er det riktig som Mjelde påpeker. Det er ikke lett når Bjørn Dahl, Gylfi Einersson, Jan Gunnar Solli, Eirik Bakke og til dels Rudy Austin glemmer å komme på jobb på årets viktigste arbeidsdag. Men det er som vi har sett, fordi Brann er et lag som ikke kan forsvare seg. 
Hva så om Brann hadde tapt 4-0 men prøvd å score på Deportivo, spilt sitt spill og gått ned med flagget til topps.
Da hadde alle som har tanker for Brann sluppet å sitte med den flaue smaken i munnen som vi nå har.
Brann skal nå gjennom et generasjonsskifte.  I høst kommer unge til å få prøve  seg. Flere synger på siste verset. Brann skal tidligst ut i Europa igjen i 2010.
Nå er tiden inne til å ta en grundig gransking av hvem av lederne som skal være med på denne denne gjenoppbyggingen. Det kan godt hende at svaret er Mjelde/Bruun Hansen. Men det kan også godt hende at en gammel lekse som ikke virker bare har så mange år den kan terpes.
Som Einstein sa det. Definisjonen på idioti er den som gjør samme tingen om og om igjen og forventer et forskjellig resultat hver gang. Ingen på Stadion er idioter, men Mjelde har i hele sin trenergjerning latt frykten for å tape heller enn gleden over å prøve og lykkes legge føringene for kamputviklingen.
I går gamblet en alt på at  kampen vinnes hvis vi; "unngår rettvendte Deportivo-spillere i mellomrommet".
Det er et vanskelig konsept å forholde seg til. Et lettere ville vært, Vi vinner kampen hvis vi " får det ene målet som gjør det umulig for Deportivo å vinne" 
Kanskje spillerne da hadde husket hvorfor de var her i A Coruna.
 

Brann er UEFAs Valdres

Det finnes de som er optimister og tror at Brann vil klare brasene mot Deportivo La Coruna i kveld. Siden jeg er en av dem (Se innlegget under " Nå gjelder det å tro") er det på sin plass å peke på realitetene i dette.
For UEFA cupen sin del begynner den først som David Moyes (Everton) pekte på i fjor, når de gode lagene står igjen. Normalt er det etter gruppespillet, men en og annen askeladd kan klare seg så langt og blir kanonføde i kvartfinalen slik Brann ble det i fjor mot Everton.
Mons Ivar Mjelde sa på pressekonferansen her i A Coruna (som er byens egentlige navn) at det er sensasjonelt om Brann to år på rad skulle komme til gruppespillet.
Det viser at han har det rette perspektivet.
I vår hjemlige cups innledende runder fikk Brann Valdres som motstander. Det ble en stor dag for vennegjengen derfra. Det kom seks tusen mennesker for å se dem spille, minst tusen fra egen hjembygd, og de hadde drømmen inntakt helt til Brann scoret det første målet. Men sjansen for Valdres var mye større enn den er for Brann i UEFA cupen for her har en to kamper - borte og hjemme - for å forsikre seg om at de gode lagene alltid skal kunne hente seg inn igjen om de går på en blemme.
UEFA-cupen er laget for at de beste lagene skal stå igjen. Dommeravgjørelsene mot dårlige lag er det ingen i UEFA som hever et øyebryn over. For husk: Det ville være en skandale for UEFA om lag som Brann og Honka og andre kommer seg gjennom rundene og ender opp i finalen. Hvor mange vil se en slik kamp?
Til syvende og sist handler det om penger og om hvilken liga du spiller i. Å bygge seg respekt i en slik sammenheng er vanskelig. Rosenborg var i mesterligaen ti år på rad, likevel rynket Bäckenbauer på nesen hver gang han hørte navnet.
Ta Shakhtar Donetsk, ser du dem spille mot Barcelona eller Real Madrid mot Chelsea, hvis du kan velge? Til tross for at Shakhtar Donetsk er kanskje det tredje rikeste laget i Europa i øyeblikket med storspillere i alle ledd og til tross for at de kjøper 16 åringer som går hjemme i Brasil i flere år ennå, for det som tilsvarer Branns samlede årsbudsjett.
For at nordiske lag skal få respekt i denne sammenhengen - som Malmø og IFK klarte det den gang - må det mer penger til og det kan de kun få ved å spille i en tøffere liga enn Tippeligaen. Penger er viktig, men det holder heller ikke å matche mot Aalesund og Sogndal som de kan risikere neste år om de skal stå rustet til å møte lag som Deportivo La Coruna på noenlunde likefot.
En nordisk Liga som betyr noe på vintertid vil være et langt steg i riktig retning, men da må forsøket være helhjertet. Royal League har vist hvordan det ikke skal gjøres.
Matching ukentlig mot Brøndby, FCK og de beste svenskene sammen med gode utgaver av Rosenborg, Vålerenga, Brann og Viking er nok veien å gå.
Men i kveld legger vi disse dystre tankene bak oss. I kveld lever vi drømmen til fulle. I dag lar vi oss ikke knekke verken av omstendighetene eller krisen på børsen. I kveld er vi alle på den der bussen fra Valdres og håper at underet skal skje to år på rad.
Det ville i Brann-sammenheng - akkurat som Mons Ivar Mjelde sa i går - være sensasjonelt.

Nå handler det om å tro

Til tider måtte jeg gni meg i øynene for jeg trodde ikke det jeg så, søndag kveld, under Branns kamp mot Lyn.
Var dette det laget flere eksperter mente sto i fare for å rykke ned. Var det dette laget bergenske aviser brukte sine førstesider på for mindre enn en måned siden, der de forlangte at nå må denne udugelig treneren skjønne at han er ubrukelig og gå fra jobben.
Til slutt måtte jeg klamre meg til en siste forklaring; det er ikke Brann som er så god, det er Lyn som er dårlig. All den økonomiske motgangen, Henning Bergs sorti, laget i limbo, alt dette har ført til at Oslos pinligste fotballag endelig er gått i oppløsning.
Denne forklaringen holdt i akkurat ett kvarter, da så jeg kampen mellom Rosenborg og Aalesund.
Forskjellen var formidabel. I Branns favør.
Der Rosenborg famlet og sendte upressede feilpasninger var Brann sikre i det de foretok seg og de gjorde det med stort tempo i beina. To mål som begge vil prege kavalkadene etter Tippeligaen 2008 ødelegger heller ikke helhetsinnstrykket.
Ut fra det som skjedde i helgen er jeg mer bekymret for Rosenborgs sjanser til avansement hjemme mot Brøndby enn jeg er for Branns muligheter mot Deportivo i Spania. Men hjemme på Lerkendal er en ting, borte på et "ubrukelig kunstgress" er noe annet, i følge geniforklarte Erik Hamrén.
Men øynene som ser lyver ikke. Brann har hatt en formidabel stigning i programmmet etter de fatale kampene mot Aalesund hjemme og Molde i cupen borte. Etter det har Brann bare spilt to dårlige kamper og begge var på kunstgress, mot Strømsgodset og Bodø-Glimt (0-2 og 1-3).  Brann har også tapt for FFK i plankebyen, men det var ingen dårlig kamp.  Brann har plukket opp restene etter Helstad-salget og sjokktapene og kan komme til å stå fram som høstens lag. Spesielt hvis de klarer den bortimot umulige oppgaven å stå i mot Deportiva La Coruna på deres hjemmebane og havner i gruppespillet i UEFA-cupen igjen. Og hvis de fortsetter å holde  Demba-Nyrén borte fra oppstillingen.
Her har Rosenborg noe å skryte av. Didier Konan Ya. Ivorianeren. Hadde han vært i Brann i stedet for i RBK hadde Brann spilt i mesterligaen i dag i stedet for i UEFA-cupen.
Større er ikke forskjellen. 
Nå er tiden inne for alle som har sett lyset - det lyset de så mot Deportivo og det lyset de så igjen på søndag og forsåvidt mot Viking og Lillestrøm, å tro. Nå er det egentlig bare for samtlige involverte å tro på det de ser. Dette laget kan spille fotball og de kan klare den umulige oppgaven de har foran seg.
UEFA cupen - here we come - again.
Have faith.
  

Når du tar Brann alvorlig

I motsetning til Deportiva La Coruna tok Lillestrøm Brann alvorlig.
Det er hele forskjellen på Branns lamme oppførsel mandag kveld i forhold til festforestillingen sist torsdag.
Mens norske lag har bilder på netthinnen av et Brann-lag som fosser framover på kantene og kjører over deg hvis du ikke er forsiktig, har Deportiva tankene på helt andre steder. For dem er Brann noe de må forbi - aller pliktskyldigst - før mer attraktive motstandere lokker.
For Lillestrøm rippet Brann opp i de fæle minnene da de valset over spanjolene.
Pokker og, nettopp nå når vi skal møte dem. 
Brann mobilerte sin egen motstand ved å slå Deportivo. Og Lillestrøm tok meldingen. Eliminerte Branns største profiler på en slik måte at Erik Huseklepp ikke fikk være borti ballen før det var gått tretti minutter. Rudy Austin ble presset hele tiden til å gjøre feil på egen halvdel. Og Gylfi Einarsson ble vedlig alene som kreativ kraft på midtbanen, ikke nødvendigvis hans beste egenskap.
Likevel var det disse tre som orkestrerte det vakre målet Brann fikk og selv om det ikke holdt helt inn, var Brann bare en sløv keepertabbe fra å få med seg tre poeng i et vanskelig bortemøte med en desperat motstander.
"Kanskje vår spillestil passer bedre i Europa," undrer Harald Aarbrekk seg. " Da får vi bedre tid, vi har ikke folk i beina hele tiden"
Saken er at der kjenner ingen til Brann og ingen har særlig respekt for Brann, som de har i Norge.
Mot Lyn til helgen er alt tilbake til det gamle. LSK viste at det ikke var noe bergensk troll som våknet på torsdag. Brann-koden har norske lag knekt for lenge siden.
Og så lenge spissene ikke scorer mål er Brann ingenting å være redd for.

Det holder neppe

Nå skal ikke jeg være den som prøver å bremse festen ved å sette bare Munkholm på bordet, men jeg beklager; Dette holder ikke.
Missene til Erik Huseklepp og Olafur Ørn Bjarnason kommer til å koste dyrt, er jeg redd.
Det står rett og slett for mye på spill for spanjolene til at de lar Brann slå seg ut av UEFA-cupen.
Nå må vi skynde oss å legge til at UEFA cupen er en reserve cup, men for dem som ikke har noe annet er det viktig å ikke tulle seg bort. 
Det gjorde det gamle storlaget Deportivo La Coruna i Bergen.
De kom hit fullstendig uforberedt. Treneren hadde dagen før kamp hørt om han spissen fra Benfica (Karadas), men ellers ingenting. På oppvarmingen spilte de kanonball og danset leikaring. De kom hit for å spille 0-0.
- De spilte jo som elleve spillere av internasjonalt format, sukket Deportivo-trener Miguel Angel Lotina på pressekonferansen torsdag kveld. I forrige uke fikk han tilbud fra Newcastle som han takket nei til. Om han angret seg i bergensregnet i går kveld, vet vi ikke.
- Det blir vanskelig, sa han om mulighetene til å gå videre på hjemmebane. Han sa ikke umulig.
Noen fortalte meg at Real Madrid ikke har slått Deportivo i Coruna siden 1991.
Jeg har ikke rukket å sjekke statistikken. Korriger meg hvis jeg tar feil.
Derfor tror jeg at heltedåden torsdag kveld, muligens var forgjeves. 
Om fjorten dager vet alle i Coruna hvem Brann er..
- De visste ikke om oss, sa Huseklepp.
- Men om to uker vet de om Huseklepp?
- Ja, de vet vel at han kan de bare slippe til for han scorer jo ikke likevel, sa lysluggen galgenhumoristisk til pressekorpsets latterbrøl.
Alt henger på en Brann-kontring som presser dem til å score fire. To får de i løpet av 90 minutter, noe annet ville være naturstridig. 
Og ekstraomganger borte er noe dritt.
Det holder neppe.
Men moro var det, lell.
For oss få som opplevde det.


Den flaueste kampen

I kveld spiller Brann sin såkalte jubileumskamp. Storlaget Deportivio La Coruna står på den andre banehalvdelen og det handler om avansement til gruppespillet i UEFA-cupen.
På tribunene siter det kanskje 8000 mennesker. Det vil si at nesten ti tusen tomme seter heier på Brann i jubileumskampen.
Vi kunne forstått det dersom det var bylaget til Gøteborg eller en annen oppdiktet fjollekamp, men dette er det nærmeste Bergen kommer virkelig fotball på Stadion i år sammen med Marseille-kampen.
Brann håper på den 12. mann, men han snur ryggen til. Dvs. det gjør han ikke. Det er den virkelige 12. mann som er på Stadion i kveld. Han som kommer uansett om de så spiller mot Valdres eller Hetlevik.
Hvordan det er mulig i en by som Bergen å ikke markedsføre et evenement som UEFA kampen mot Deportivo godt nok til at tribunene fylles er for meg en gåte.
Herregud, i denne byen går de mann av huse bare noen bønder kommer til byn med hjemmelaget fårepølse. I denne byen settes det opp egne hotellpakker bare Anne Kat. Hærland kommer snøvlende.
Men det går ikke av seg selv. Spør Frank Nes og gutttene som solgte 110.000 billetter til Koengen i år.
Byen i dag burde ha sydet om kampen, med busser direkte fra restaurantene til Stadion og ned igjen etterpå. Bergen elsker å feste og trenger mye mindre inspirasjon enn en UEFA-cup kamp for å ta han helt ut. Men det må legges til rette.
Det burde vært solgt familiepakker til rabatterte priser bare for å fylle og det burde vært markedsført i ukevis.
Det har vært skreket på Mons Ivar Mjeldes hode en hel sesong nå. 
Det er etter min mening helt andre mennesker på Stadion som må finne seg noe annet å gjøre, lenge før Mjelde. 
Det vi ser i kveld med de tomme setene er vel så flaut som 0-8 i Molde.

Kjøp Rudi nå!

Etter kampen mot Viking som kun endte 1-1 etter sjansestatistikk 8-3 til Brann, kan Brann likevel friskmeldes.
Landslagspausen har gjort spillerne godt. De har fått inn en del elementere kjøreregler defensivt og flere av dem er blitt friskere fra skader. I tillegg har det kommet til vesentlige forsterkninger.
Det vi likevel ikke kommer fra er at Brann mangler en angriper av klasse og denne kommer ikke før tidligst i neste vindu. Det er synd.

Dvs at Brann går til UEFA kampene mot Deportivo med kun ett offensivt våpen, luftstyrke på dødballer. Det er det hele. Men samtidig er det det som holdt Lillestrøm i toppen av norsk fotball i mange år. Islendinger med dødsforakt og dommere som ikke tillater like mye holding, albuer, puffing med strake armer osv som norske dommere,  kan bli nøkkelen om Brann skal oppnå et godt resultat mot spanjolene. For enten det er i Tippeligaen eller Europa. Brann er i dag ikke i stand til å vinne en fotballkamp om de slipper inn så mye som ett mål.
Med unntak av 4-1 mot ultrasvake Hamkam har ikke Brann scoret mer enn ett mål i noen kamp siden Thorstein Helstad tok Euro-expressen ut av byen.

Og det kommer de heller ikke til å gjøre i resten av sesongen. Selv om Huseklepp var frisk og rørig i bakrommet mot Viking, så er han der kun for at motstanderne skal tro at han er farligere enn han er. Sannheten er at han er usedvanlig svak i en mot en situasjoner med keeper, til spiss å være. Men selvfølgelig, jo mer han trener på det, jo bedre blir han. Nå blir han bakromsspiss ut denne sesongen så får vi se om han griper sjansen.

Det Viking-kampen viste var at Brann har fått en slagkraftig midtbane igjen. Med Gylfi Einarsson endelig spillefrisk og Tijan Jaiteh, proppfull av selvtillit etter landskamptur med kjempekritikker, hadde Brann to landslagsspillere på benken i går i Birkir Sævarsson og Rudi Austin, og i bakhånd venter Eirik Bakke og Hassan El Fakiri. Den som er lengst unna formen er Jan Gunnar Solli. Birkir Sævarsson sine kantinnhopp skaper alltid noe.

Men hovedbeholdningen Brann-tilhengerne fikk ut av møtet med Viking var den nye mannen, Rudi Austin, fra Jamaica. Han viste på en halv time - døgnvill og reisesliten - at han er et hestehode foran alle de andre på banen. Med et rykk og et blikk som gjør at det å ikke underskrive kontrakt med ham nå kan bli en enda verre tabbe enn å ikke få tak i Ighalo.

Etter torsdagens kamp mot Deportivo kan det være for sent. Per Ove Ludvigsen har funnet gull igjen.
Løp og kjøp. Løp!





Mjelde viktigere enn noensinne


I dag driter begge bergensavisene seg loddrett ut i sin iver etter å selge aviser med oppslaget Mjelde må gå. De to sportssjefene Tore Strand og Tommy Duesund i BT og BA er blitt bedt av desken sin om å skrive en kommentar om at Mons Ivar Mjelde nå må trekke seg - fordi det vil selge aviser dagen etter at Marseille grisebanker Brann.
Dette kan vi si med sikkerhet fordi ingen av de to nevnte geniene er i stand til å forfatte en leselig kommentar mellom kampslutt og avisens deadline. Det er med andre ord boksemat - et planlagt salgsoppslag - problemet er at Brann spilte sin kanskje beste kamp noensinne med en spillerstall som Mons Ivar Mjelde er blitt dømt til fullføre sesongen med fordi han har en sportsdirektør med en bratt lærekurve.
I stedet for å gi Mons Ivar Mjelde honnør for den jobben som ble gjort i Marseille sitter begge avisene igjen med egg i fjeset fordi det gamblet på at det skulle gå til hel.... i Marseille.

Mons Ivar Mjelde fortjener bedre enn som så. Det er tross alt hans jobb, hans situasjon avisene leker seg med for å selge mer. Det er skammelig og de burde begge få sparken som har gått med på ideen. Det er useriøst. Og det viser hvorfor folk ikke leser aviser lenger.

På mange måter er Mons Ivar Mjelde nå viktigere for Brann enn noensinne. I samspill med Harald Aabrekk kan de to være i stand til å skape noe igjen for det er ikke luft det som har vært prestert de siste fem årene. Det ligger en substans der som kan bli bygget videre på. Når Mjeldes kontrakt går ut, bør det selvsagt være en grundig diskusjon om hvem som skal føre Brann videre.
Inntil videre gjør Brann-styret det eneste riktige når de overhører de to megafonene på papir og lytter til fornuften. Styret i Brann har valgt et løp, de har vært med på det selv, de har bifalt alle viktige avgjørelser som kjøp og salg og de gremmes over Bruun-Hanssens klossethet da Ighalo glapp, som er det som har ført Brann i den situasjonen de er i. Å sparke Mjelde ville være det samme som å si, vi er ubrukelige.

Mesterligaen gikk forbi, men la oss ta en Toy og roe oss ned. Brann er ikke der ennå, men fy flate hvor nærmt det var. I en periode på 16 minutter var Brann kun ett mål fra å avansere og cashe inn 50-80 millioner.

Det er uvirkelig, og det er en kjempeprestasjon å komme så nært med den stallen av friske spillere de rår over i øyeblikket.

Og jeg lurer på hvilken forside avisene i Bergen da hadde kommet ut med i dag.

Husk Åtvidaberg

I dag blir det tungt å være bergenser.
Jeg har ingen tro på at Brann kommer seg levende fra Stade Velodrome i Marseille.
For meg er Mjeldes menn fangene som blir slept av gårde og kastet til løvene. De prøver å holde motet oppe og noen har tatt med en sprettert eller en stokk, men noen reell kamp vil vi aldri oppleve. Til det er løvene for overlegne.
Det beste vi kan håpe på er at løvene er mette og kun forsyner seg siden byttet nå en gang ligger der. Skulle vi oppleve virkelig sult fra deres side, kan det komme til å ligge beinrester og hårtufser igjen.
Da blir 1-6 mot Everton bare barnematen.
Det var ikke slik Brann skulle feire sitt store øyeblikk, en mulighet til å virkelig spise kirsebær med de store.
Det kan bli lenge til neste gang den samme sjansen dukker opp. Det kan skje neste gang Brann blir seriemester og det blir det neste store målet å se fram mot nå. I en slik setting er antagelig verken Mons Ivar Mjelde, Roald Bruun-Hanssen eller noen av de andre på Stadion fortsatt med. Dette var deres mulighet, dette var deres tid.
Før neste storhetsperiode blir klubben profesjonalisert og kynismen satt i høysetet.
Manøvreringene på spillermarkedet i år har vel vist med all mulig tydelighet hva det er vanskeligst å få fatt i; en ny Martin Andresen eller en ny Mons Ivar Mjelde.
Brann hadde et mannskap i fjor det burde vært mulig å bygge videre på med mål å  bli enda bedre. Hadde det skjedd, ville kvelden i kveld kunne blitt en fest, sesongen i år blitt en fortsettelse av fjoråret. I stedet har treet råtnet på rot.
Som alltid handler det om å være i forkant, ikke på etterskudd. I Brann kom seriemesterskapet i fjor som en overraskelse, virker det som. Som et endelig mål som trigget tilfredshet, ikke som et delmål på veien mot noe stort. Derfor frykter vi kvelden i kveld.
Men så er det dette at det finnes steder som heter Åtvidaberg. Og Kaunas som slo ut Glasgow Rangers. Det skjer i hver eneste runde.
Men det skjer ikke i Marseille i kveld.

"Alle må gå!"

Ropene som runger rundt i Bergen om Mons Ivar Mjeldes avgang minner meg om Wesensteens legendariske "Vårt Parti" med Levi Fragell eller for den saks skyld om Fremskrittspartiets spede ungdom.
Jeg er litt usikker på hvor tilbakestående du må være for å tro at Branns problemer løser seg ved å sparke Mons Ivar Mjelde.
Det er ingen tvil om at Branns problemer på banen er store, men det er min mening at de har større problemer rundt banen. Et par eksempler, og vi starter med det mest iøyenfallende:
Brann har solgt eller unnlatt å forlenge med de som kunne gjort dette til et fortsatt storlag og kjøpt erstatninger som har vist seg å svekke de resterende spillerne heller enn å styrke dem.
Selvsagt er Mjelde med på dette, men det er ikke han som er ansvarlig for å speide eller skaffe spillere til Brann.
Det er sportslig leder, Roald Bruun-Hanssen sin jobb.
Det er videre Bjørn Dahl sin jobb å ansette sportslig leder og foreløpig ser det ut som om ansettelsen av Roald Bruun-Hanssen var en gigantbrøler i forhold til noe av det som har skjedd på banen, inkludert den tafatte 1. omgangen mot Rosenborg og kjøpet av Demba-Nyrén. Jeg har ikke hørt noen som har krevd Bjørn Dahl sitt hode på et fat eller Roald Bruun-Hanssen sitt for den saks skyld.
Den som kunne sagt noe om Bjørn Dahls innsats er Magne Revheim som er styreformann i Brann. Men har er tydeligvis fornøyd med disse tingenes tilstand:
1. At Brann i sin egen 100 års sesong sjelden har vært mindre omtalt eller populær i egen by
2. At det ble arrangert mesterligakvalik uten at noen andre enn den harde kjerne visste at det foregikk. Hvor mange ansatte må det være på Stadion for å skjønne at Brann ikke selger seg selv.
3. At jubelsesongen 2007 ble en diger sovepute der de forskjellige snoozer videre og skylder på Mons Ivar Mjelde.
4. At et historisk øyeblikk er skuslet vekk uten at noen stiller spørsmål ved det eller finner andre løsninger på det enn å sparke treneren.
Brann lever fortsatt i troen på at målsettingen om å være blant de tre beste lagene i Norge er mulig å innfri selv om spillere som Thorstein Helstad og Martin Andresen er erstattet med Armann Bjørnsson og Trond Fredrik Ludvigsen i lagoppstillingen.
At resten av laget ser ut som om de kollektivt er ute av form er kanskje ikke så rart. De spiller med frykt. Den frykten som kommer av at Brann i år kun har ni spillere i stallen som med litt godvilje kan kalles Tippeligamateriale, mens de i fjor hadde 20. Dette vet spillerne to dager før bortemøtet mot Marseille og du må være mer eller mindre konstant på fylla (noe de visstnok driver mye med i Trøndelag) for å hevde at Brann må dra til Marseille for å angripe. At de må tore å angripe Marseille. I sitt stille sinn vet alle spillerne og trenerne på Stadion at vi onsdag kan stå foran et av norsk fotballs svarteste øyeblikk. Ikke rart de er defensive eller åndsfraværende som de var i går mot Rosenborg.
I den grad det er Mons Ivar Mjeldes feil må han stå ansvarlig for det. I den grad det er andre sin feil, må de stå ansvarlig for det.
Det er flere enn Osterøys store sønn som bør få sin posisjon evaluert i disse dager.
Mange fler. Deres brølere i løpet av året får Azar Karadas' miss ni minutter  før slutt til å blekne.
Det er Magne Revheim som har sittet ved roret denne historiske våren. Det er han som har droppet ballen, det er han som har snublet i egne bein. Det er han som klarest har vist at dette har han ikke greie på.
Mjelde kan alltid si at dersom han hadde fått gode nok spillere ville alt vært annerledes.
Hva skal Magne Revheim si?
Det styreformenn alltid sier: "Vi må ha ny trener." Som om det endret noe som helst.

Forvandlingen

Selv for folk som følger Brann tett er det totalt uforståelig hvordan det samme laget som tapte 8-0 i Molde, som slapp inn to mål i første omgang i Ventspils, det siste mot ti mann, kan komme seg fra møtet med Marseille med kun ett drittmål i hatten.
For det var det det var. Et drittmål. Riktignok et flott drittmål, men selv ikke Ben Arfa skal få lov å gjøre narr av tre Brann-spillere på den måten,  og til overmål kom det på verst tenkelige tidspunkt, like før pause.
Der og da visste Branns spillere og trenerbenk at dett var dett. Det var mesterligaen for vår del. 
Faren for å gå opp i limingen som i Molde var overhengende, men det skjedde ikke. Brann forsvarte seg for første gang i år som et lag. Spillere som har vært helt ute på bærtur (les: Hassan El Fakiri) så plutselig ut som en fotballspiller igjen fordi det var en kollegial form på måten man beveget seg på. Hver og en sine arbeidsoppgaver og så stoler vi på at naboen gjør sine oppgaver.
Hvis dette var Harald Aabrekk-effekten så vil vi ha mer av den.
Det kan godt hende at Brann nå har fått et meget dugende trener-team. Aabrekk kan få fram en enda bedre Mjelde og så kan Brann bygge på det som skjedde mot Marseille onsdag kveld. Det føltes ikke som noe tap.
Til det var Marseille for gode. Sjansene til å gå videre er ikke til stede med mindre fugleinfluensaen eller noe annet feier ut hele Marseille laget uken før kampen. Men det Brann viste onsdag kveld går det an å ta med seg inn i UEFA cupens 1. runde og slå et lag som er nummeret mindre enn Marseille og dermed havne i det samme sluttspillet som i fjor.
Brann hadde utrolig nok samme utgangspunkt i fjor mot Club Brugge og klarte det med en heldig 2-1 seier borte, men glem det. Det kommer ikke til å skje her. Brann er ikke der ennå og de hadde heller ikke vært der om de bare hadde fått tak i en bakromspiss. Det er synd de ikke har en slik på plass, men det ville ikke gjort noen forskjell. Dette laget var for godt og hadde flere ubrukte trinn i gearkassen.
Brann skal i stedet juble over at det endelig begynte å ligne noe og så bygge febrilsk videre på dette noe når en endelig får ti dager med trening uten kamp.
Neste søndag er Rosenborg på andre banehalvdel og hvis Champions League inspirerte hva gjør ikke en kamp mot Rema1000-ridderne.

Branns tabberegister

Når Brann i dag møter Marseille i den viktigste kampen i klubbens historie er det bare en av lederne på Stadion som kan komme i fra det med æren i behold.
Det er selvsagt Mons Ivar Mjelde som med et godt resultat kan si "jeg visste det ville komme før eller siden".
Alle andre, fra Bjørn Dahl og nedover kan gå i skammekroken, det er nemlig ikke bare på det sporslige det har buttet i mot for Brann i år. Hele organisasjonen har havnet inn i en slags tilbakelenthet som signaliserte at jobben nå var gjort i og med gullet i fjor, nå var det bare å feire og jubilere.
Det er ikke bare på banen Brann har sviktet. 
Brann har sviktet totalt i innkjøpsbiten. Vinterens kjøp av Demba-Nyrèn, Thwaite og Einarsson var katastrofale. Og dette er ikke etterpåklokskap. Advarslene var mange. Nils Johan Semb sa klart i fra. Jo, Demba-Nyrèn er en kraftspiss, men han scorer ikke mål. Det har vært ankepunktet mot ham hvor han har vært-
Gylfi Einarsson var langtidsskadet da han kom hit og Michael Thwaite, vel han var Michael Thwaite som ikke kom med på laget sitt i Polen. Disse tre skulle erstatte Martin Andresen og forsterke angrepet og gi Brann nye bein å stå på.
I øyeblikket er det faktisk slik at klubben ville ha gitt mye for å få Helge Haugen tilbake.
Et enda sterkere tegn på forfallet og muligens behovet for nye koster i sportsklubben er det faktum at når et av Europas storlag med Cisse og Ben Afra (det nye stjerneskuddet i fransk fotball)på banen så kommer 7000 tomme seter til å skrike sitt deprimerende budskap ut til spillerne.
Brann er blitt så bortskjemte med at folk kommer uansett, at de ikke har giddet å gjøre noenting for å promotere kveldens begivenhet. Dette er mye mer alvorlig for klubben enn at de røk i cupen for Molde. Hvor er storskjermene, hvor er byfestene og hvor er hypen.
Det er ikke bare èn ting som har gått galt på Stadion i jubileumssesongen. Det er mer et spørsmål hvor en skal begynne i ryddeprosessen.


"Alexander den store"

Alexander Dale Oens sølvmedalje i Beijing er en bragd vi aldri har vært i nærheten av tidligere av lokale idrettsmennesker. Nei, vi har ikke glemt Åge Hadlers O-VM, eller Fana-åtteren med bronsemedaljen. Men med all mulig respekt, dette dreier seg om verdensidretten svømming.
Alle som har tilgang til varmt nok vann kan bli svømmere, men de siste 50 årene er svømming blitt en laboratorieidrett der intensiv forskning står bak hvert eneste hundredel. Likevel tas det sekundjafs av rekorder i hvert eneste mesterskap.
Alexanders sølvløp i morgentimene mandag skriver seg inn i norsk iderttshistorie ved siden av de aller største; Vebjørn Rodahl sin gullmedalje på 800 meter, Boysens bronse, bronselaget i fotball, FIFA-rankingen under Drillo,
Bjørn Dæhli - muligens - han var en ubestridt ener, men i miniidretten langrenn.
Det er uhyre uvanlig at noen norske utmerker seg i andre ting enn våre grener. Ingen blir bedre enn best i sin gren, men enkelte grener er det vanskeligere å bli best i, eller som i Dale Oens tilfelle, nest best i. Svømming er ett av disse.
Hatten av for Alexander,  Øygarden og svømmemiljøet som ikke lot seg knekke verken av Kristin Halvorsen som aldri fikk vann i bassengene som hun lovde eller Bergen Kommune som heller ikke klarte å bygge et 50 meters anlegg da de kunne fått det omtrent gratis. 
Enere er ikke avhengig av nuller for å lykkes. 



  

Mjelde er nestemann ut

God "timing" har aldri skadet noen, sier Jan Eggum, men på Stadion er det ikke Eggum-fans. I noe som kan være en av verdenshistoriens verste eksempler på timing, har Brann i dag, torsdag, besluttet å sparke assistent-trener Espen Steffensen.
Det første spørsmålet som skriker etter å bli besvart er hva ønsker en å oppnå ved å sparke Steffensen.
Om seks dager spiller Brann det som på mange måter er den viktigste kampen i klubbens 100 årige historie. På hvilken måte vil sparkingen av Steffensen bidra til at Brann står bedre rustet til denne oppgaven?
Er det slik at erstatteren Harald Aabrekk kan utrette mirakler med en spillergruppe han ikke er trener for og spesielt når den egentlige treneren er så ravende imot at han er der. Hadde han hatt råd, ville han sagt opp, sier han. Han tenker på de tre-fire millionene som ligger i etterlønnen om han blir sparket i stedet.
Det mest tragiske med dette at Brann igjen fremstår som en klubb i det totale kaos. Alt snakk om stein på stein og vi har en plan vi følger, er som blåst vekk.
Det er kun en mann som er skyld i at det er blitt slik og det er sportsdirektør Roald Bruun-Hansen. Brann hadde i fjor vinter en enestående sjanse til å ta et steg videre. 12-14 millioner ble brukt på å forsterke stallen for å  stå så mye bedre rustet foran årets sesong som serievinnere må være for å kunne repetere bragden. De pengene ble brukt på tre flopper av dimensjoner. Michael Twaithe, Gylfi Einarsson og Njogu Demba-Nyrén.
Mjeldes utbrudd i møtet med pressen i dag kan kun tolkes som at han er nestemann ut. Når han allerede har gjort en vurdering om hvordan hans egen økonomi blir om han slutter i Brann, sier det seg selv at han ikke har mer der å gjøre.
Brann skal spille mot et fransk lag som er midt i  oppkjøringsperioden til sesongen. Det er en mulighet som kanskje aldri kommer tilbake. Brann klarte å gå videre fra 2. kvalifiseringsrunde mot et lag fra Baltikum. Det gjorde ikke Glasgow Rangers. I stedet for å stå rustet med de beste spillerne friske og ute av diverse fødestuer foran Marseille-kampen stiller de nå i et totalt kaos der ingen vet hvem som legger føringene, og der treneren sitter på oppsigelse.
Godt gjort, Brann og helt i tråd med tradisjonene. Det kunne ikke blitt gjort bedre i jubileumssesongen om en hadde som mål å bringe klubben tilbake til kaoset og vise at årene under Mjelde har vært et blaff.

Et "fuck you" fra ydmykelsen

Sannheten er denne: Hadde den latviske målscoreren med det umulige navnet - Zurab Menteshashvili - hatt litt bedre oppdragelse hjemmefra, så hadde Branns jubileumsesong vært over i dag og alle mulige tusser og troll ville vært løs på Stadion.
I stedet klarte den tynnhårede , med mer hår enn hjerne (som klanen pleier å synge til Henning Berg) å bruke de to glosene han kunne på engelsk til å banne på seg et rødt kort etter et helt korrekt gult.

Brann stilte i Ventspils med skuldrene oppunder ørene. - Vi visste hva som sto på spill, vi knøt oss, sa Eirik Bakke, Erlend Hanstveit og flere av de andre. Og igjen viste Brann at de kanskje er dårligst i Norden på  å prøve å ri en ledelse. Kun fem minutter tok det før de glade amatører fra Ventspils hadde scoret foran 1500 mennesker og da hadde de allerede hatt en mulighet som det var en større prestasjon å ikke score på.

En skulle tro at utvisningen ville gjøre oppgaven lettere, men det tok ikke mange minuttene før det sto 2-0 og da var Ventspils i neste runde.

I motsetning til i Molde, våknet Brann av denne vekkeren. For det kunne gått som i Molde i panikken som spredde seg.
I stedet bet de seg fast til pause og fikk ordnet opp med to eller i hvert fall ett viktig bytte.
Det viktige byttet er ikke Armann Bjørnsson selv om han scoret målet eller fordi Azar kom på topp, for der gjorde han lite. Det viktige byttet var å få ut Hassan El Fakiri fordi Brann fungerer ikke med han på banen. Han gjør spillerne rundt seg dårligere i stedet for bedre. Brann har kun tatt en håndfull poeng i år med ham på banen. Han har kommet inn og snudd kamper til det negative. Mot Molde kom han inn på 3-2 og de 25 minuttene han spilte endte med 3-4.
Tijan Jaitehs enorme aktivitetsfelt gir Eirik Bakke en ro som gjør at han kan bidra og dette er det snart bare Mons Ivar Mjelde i Bergen by som ikke ser. 

Brann reiste seg i andre omgang og spilte i 20 minutter fin fotball, med stor ro kommando. De malte de ti latvierne sønder og sammen og løp pusten av dem. Målet måtte komme. Det var bare de siste fem heseblesende minuttene det ble farlig igjen. Sånt skjer med lag som har hatt mye uflaks. I går hadde Brann griseflaks.

Det viktigste som skjedde på det olympiske senteret i Ventspils i går var Mons Ivar Mjelde som sier han må ha en bakromsspiss til kampen mot Marseille og Roald Bruun-Hanssen som sier at han ikke tror han får det.

Branns kampprogram slipper ikke opp på lenge ennå. I realiteten er det bare kamper og kun restituerende trening i hele juli og august. Hjemme venter Jan gunnar Soli, men ingen vet hvordan strekken hans er. Ingen vet heller om Kristian Ørn Sigurdsson utkårede velger å føde på onsdag, da blir Armann Bjørnsson  vår sisteskanse mot Marseille.

Roald Bruun Hanssen raser Europa rundt i jetfly og leter febrilsk etter en bakromsspiss. Grunnen til det er at han kjøpte "katten i sekken" i vinter med Njogu Demba Nyren, Michael Twaithe og Gylfi Einarsson.
 

En ventepølse i Ventspils

Hvis Brann tryner her i Ventspils i kveld vil mange hoder komme til å rulle på Brann Stadion.
Brann skaffet seg et fenomenalt utgangspunkt for å ta klubben opp på en høyere hylle, både økonomisk og sportslig, da de ble seriemestre i fjor. Nå er tiden inne til å by opp til fest, men Brann har glemt å handle inn varer.
Gjestene står her pyntet og forventningsfulle, men Brann må inn i skapet for lete etter rester for å ha noe å servere.
Enten dere tror det eller ei så er Armann Bjørnsson og Trond Fredrik Ludvigsen hyperaktuelle for innhopp, og langtidsskadde Cato Guntveit kan utmerket godt finne seg i startelleveren.
Dette er ikke mesterligaen. Dette er Brann 2.
Hvordan kunne det bli så tragisk? Selvsagt uflaks med skader og dårlig timet unnfangelse. Men det er ikke alt.
Branns eneste kjøp siden i fjor er Demba-Nyren og en ikke aktuell islending. På den andre siden har en solgt Thorstein Helstad. Dette til tross for at de økonomisk onklene i Hardball har signalisert at cash er til stede.
Konklusjonen så langt er at sportsdirektør Roald Bruun-Hanssen er i deep shit. Det er hans ansvar. Hans eneste mulighet ligger i at Brann redder seg videre herfra og at han har spilleklare menn til møtet med Marseille. Hvis ikke vil antagelig konklusjonen gi seg selv. En rekke etablerte navn svirrer rundt hver dag, men det er ikke enkelt å handle når man er nødt.
En annen som sliter er Mons Ivar Mjelde om det skulle gå galt her. Ikke for noen annen grunn enn at han har hatt Brann i så mange år at spørsmålet uvilkårlig vil komme. Har han noe mer vesentlig nytt å formidle til den samme spillergruppen i enda et år, eller bør det nå komme impulser utenfra.
Mjelde er den lengstsittende treneren i Tippeligaen. Han begynner å ta innpå Nils Arne Eggen, men Eggen klarte en ting. Han forbedret laget for hvert år. Han skapte nye opplevelser. Brann er også blitt bedre for hvert år. Inntil i år. Så langt. Feier en over Ventspils med tilnærmet B-lag og skaper feiende flotte ting i fortsettelsen mot Marseille er alt honky-dory. Da blir Ventspils den ventepølsen ungene skriker på mens vi venter på kotelettene, kyllingfileten og den helstekte indrefileten.
Blir Ventspils her i traurige Latvia det vi fikk i år, selve hovedretten, MÅ vi ha nye kokker så fort som mulig.
Brann er tre ganger 90 minutter unna å fylle opp klubbkassen med innpå 100 millioner kroner, noe som vil gjøre klubben tilnærmet uavhengig. 
Det sier litt om det presset Brann-spillerne og trenerne har på det olympiske senteret i Ventspils i kveld.



Les mer i arkivet » Mars 2009 » Februar 2009 » Januar 2009
hits