Usikkerhets-anstalten Sandviken

The lunatics are running the asylum - de gale driver asylet.
Slik lyder et mye brukt engelsk munnhell for å beskrive det glade vanvidd, det totale kaos.
Når det gjelder det kaoset som tydeligvis råder på Sandviken Sykehus er det ikke morsomt lenger.
I løpet av de siste månedene er det avdekket et regime som tillater at folk kommer og går som de vil på lukket avdeling. Også de som er der i forbindelse med en fengselsstraff. Det har blitt avdekket at det selv på sikkerhetsavdelingen er total mangel på kontroll der drapsmenn vandrer rundt blant drapsmenn og truer med å drepe hverandre.
Er vi ærlige er det ikke mange som hadde grått en tåre over det. Verre er det at psykotiske drapsmenn slippes løs på det samfunnet de er dømt til holde seg borte fra.
Når de ønsker en tur på butikken, når de ønsker en joggetur i Fjellveien eller en spasertur i det grønne. Villige pleiere står klar til å ledsage. Fordi pasientene er vurdert som "friske" og utenfor rømningsfare.

For utenforstående er det fullstendig uforståelig hvordan det er mulig å gjøre en jobb samfunnet har satt en til på en så udugelig måte. Det er ikke slik at Norge som samfunn stenger folk inne i hopetall. De som dømmes til psykisk helsevern er der for en grunn. En meget god grunn. De er ravende splitter gale og de kan ikke omgås mennesker på en en gang tilnærmet normal måte. 
Vi skulle alle ønske at vi kunne hjelpe disse menneskene og få dem friske igjen, men det kan vi ikke. Vi kan farmasøytisk styre dem inn i perioder som kan virke "normale", men den underliggene diagnosen ligger der og kan vekkes til live selv påmedisinering.

Når samfunnet dømmer til forvaring betyr det lås inn og kast nøkkelen.
Dette vil psykologene og psykiaterne ha seg frabedt. De definerer sin egen sfære og sitt eget verdensbilde som gjør at f.eks somalieren som knivstakk en håndfull mennesker og drepte en på en trikk i Oslo nå går fritt ute blant folk noen måneder etter den grusomme forbrytelsen.

Han er blitt "så frisk" at han ikke lenger er en risiko, betyr det. La oss håpe ekspertisen har rett for en gangs skyld. Når det gjelder mannen som rømte fra Sandviken mandag så skulle han aldri ut igjen. Det er vår kontrakt med det samfunnet vi lever i. I stedet hører vi at han har vært ute 100 - 200 ganger på den korte tiden han har vært på Sandviken. Det er flere turer på butikken enn jeg har hatt i den tiden.

Hvis det er det som er testen på om en er mentalt frisk, at han kan gå på Rimi og kjøpe seg tobakk uten å drepe noen, da er vi mange som kan puste lettere.

Det mest irriterende - for det er irriterende det er - med hele rømmingen, er den grenseløse arrogansen og den minst like grenseløse naiviteten som blir vist. Hva med en enkel tracking chip under huden i bytte for handleturer.

Politiet er som ventet rasende på praksisen med å lufte noen av Norges farligste menn - for det er som regel menn - i tide og utide. Det krever enorme ressurser å hente dem inn igjen. Og det utsetter både publikum og polititjenestemennene for unødvendig risisko.

Slik vi ser det - utenfor asylet.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits